¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

¹Huan Jobin a gentehna thu a gen nawna, hichiin a chi a:

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

²Aw nidanglai khate banga om hileng, Pathianin a honveh lai nite bangin;

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

³Ka lu tunga a khawnvak a tana, amah vakna a khomiala ka vak lai;

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁴Ka hoihlai nitea ka om banga, ka puanin tunga a Pathian thuguk a om laiin;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁵Ka kianga Thilbangkimhihthei a om laia, ka kima ka tate a om lai un;

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁶Ka kalsuante bawngnawia sawp a hiha, suangpiin sathau luipite a honbut khiaklaiin:

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁷Khopia kongpi juana ka pai laiin, kongzinga ka tutna ka bawl laiin,

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁸Tangvalten a honmu ua, huan a bu ua: huan upate a thou ua a ding uh:

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

⁹Lalte houlim a kidek ua, huan a kam uah a khut uh a koih uh:

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹⁰Miliante aw a daia, huan a lei uh a kam dangtawng uah a belh hi.

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹¹Bilin a honjak laiin, hampha a honchia; huan mitin a honmuh laiin, pom a honchia;

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹²A kap mi genthei, amah panpih ding kuamah neilou, pa bei leng ka suahtaksak jiakin.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹³Mangthang dinga mansa vualjawlna ka tungah a hongtunga: huan meithai lungtang kipah jiaka lasa dingin ka omsaka.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁴Diktatna ka silha, huan a hontuam hi: ka dikna puannak thupi bang leh suangmantam bang ahi.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁵Mittaw adingin mitte ka hi a, khebai adingin khete ka hi.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁶Tasam adingin pa ka hia: huan ka theihlouh thubul ka zong khia hi.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁷Diktatlou mi haijek ka hihtana, huan aha akipan a samat ka khahsak.

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁸Huan ken, Ka bu ah ka si dinga, piaunel bangin ka nite ka pungsak ding, ka chi a:

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

¹⁹Ka zungte tuite phain a dalh jaka, huan ka hiangah jankhuain daitui a kai:

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²⁰Kei ah ka thupina a thak gige a, huan ka khut ah ka thalpeu a thak gige.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²¹Miten a honngai ua, a ngak ua, ka thuhilh adingin a dai dide uh.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²²Ka thute zohin a pau nawn kei uh; huan ka thugen a tunguah a takkhia.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²³Huan vuah ngak bangin a honngak ua; huan vuah nanungte ading bangin lianpiin a kamka uh.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁴Kimuanna a neih louh chiangun a tunguah ka nuihmai a; huan ka mel tang a paikhe kei uh.A lampi ding uh ka telsaka, hausa bangin ka tua; sepaihpawl laka kumpipa bangin ka lenga, sunmite lungmuanmi bangin.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

²⁵A lampi ding uh ka telsaka, hausa bangin ka tua; sepaihpawl laka kumpipa bangin ka lenga, sunmite lungmuanmi bangin.