¹Da tok Job til orde og sa:

¹Huan Jobin a dawnga, hichiin a chi a:

²Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

²Chihtaktakin huchi ahi chih ka thei hi: himahleh Pathian lakah mihing bangchiin a dik thei dia?

³Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

³Amah kisel pih a utlam a hihleh, sang khata khat amah a dawng theikei ding hi.

⁴Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

⁴Amah lungtangin a pila, hatnain a thilhihthei ahi: amah douin kua a kikhauhsakin, a lohchingta a oi?

⁵han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

⁵Mualte a suana, a theikei ua, heha amaute a lumleh laiin.

⁶som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁶A mun akipanin lei a singa, huan huaia khuamte aling uh.

⁷som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

⁷Ni thu a piaa, huan a suak kei; aksite a bilhkhum ngiungeu hi.

⁸som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

⁸Amah kian vante a phalhkhiaa, tuipi kihawt tungah a pai hi.

⁹som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

⁹Aman Jangkhua, Zuheisuktun leh Siguk leh simlam aksi tamna munte a bawl hi.

¹⁰som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

¹⁰Aman sui theih vuallouh thil thupite a hiha; ahi, sim zohlouh thillamdangte.

¹¹Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

¹¹Ngaiin, ka kiangah a paia, amah ka mu kei: a pai lailaia, himahleh amah ka mu kei hi.

¹²Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

¹²Ngaiin, samat a mana, amah kuan a kham thei dia? Bang hih na hia? kuan a kiangah a chi dia.

¹³Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

¹³Pathianin a hehna a lakik kei ding; Rahab panpihmite amah nuaiah a kun petmah uhi.

¹⁴Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

¹⁴Bangchipheta tawm jawin amah ka dawngin, amah toh ngaihtuah dingin ka thute ka telkhe dia?

¹⁵jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

¹⁵Amah, diktatta zongleng, ka dawng kei ding hi; ka gal kiangah thilngetna ka bawl ding.

¹⁶Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹⁶Samta leng la, huan honna dawngta leh; himahleh ka aw a ngaikhia chih ka um kei ding hi.

¹⁷han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

¹⁷Huihpiin aman a honkitamsaka, a san omlouin ka liamnate a pungsak hi.

¹⁸som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

¹⁸Ka nak a honphal keia, himahleh thangpaihnain a hondimsak hi.

¹⁹Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

¹⁹Hatna thu gen leng, ngaiin, Amah a hat hi: huan vaihawmna thu, kuan hun a pe dia?

²⁰Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

²⁰Diktatta zongleng, ka kamin a honmohpaih hi: hoihkim ta zongleng, hoihlouin a hontelsak ding hi.

²¹Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

²¹Hoih kim mahleng, ka kilimsak kei; ka hinna ka musit.

²²Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

²²Khat ahi veka; huaijiakin, Hoihkim leh gilou a hihse tuak, ka chi

²³Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

²³Jepnain thakhatin hihlum leh, mi hoih thuakna a nuihsan ding hi.

²⁴Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

²⁴Lei mi gilou khuta piakin a om: huaia vaihawmmite maitangte a tuama; amah ahihkeileh, kua a hita dia?

²⁵Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

²⁵Tuin ka nite laitaipihmi sangin a kinjaw: a tai mang ua, hoih a mu kei uh.

²⁶de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

²⁶Long kinte bangin a pai mang uhi: muvanlai samat tunga ngumkiak bangin.

²⁷Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

²⁷Ka phunna ka mang ngilh dia, ka mel lungkham ka pai dia, ka kipak ding, chi leng.

²⁸da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

²⁸Ka lungkhamna tengteng ka laua, hoih non sa kei ding chih ka thei hi.

²⁹Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

²⁹Mohpaihin ka om dia; ahihleh bangdia a thawna semgim ka hia?

³⁰Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

³⁰Vuk tuiin kisilin, ka khutte huchitakin siangsak ngeitak leng;

³¹da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

³¹Hinapiin guam sungah na honpai lut thou dia, huan keimah puanten a hon kih ding uh.

³²For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

³²Kei bangin, amah lah mihing ahi keia, amah ka dawn theihna dingin, vaihawmnaa ka hoh khawm theihna ding un.

³³det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

³³Ka kikal uah kou gel honmat theihna dingin, thulaigenmi a om kei hi.

³⁴Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

³⁴Kei akipanin achiang la meng henla a kihtakhuainain kei honlausak kei hen:Huaichiangin thu ka gen dia, amah ka lau kei ding: keimah ah lah huchibang ka hi ngal kei a.

³⁵Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}

³⁵Huaichiangin thu ka gen dia, amah ka lau kei ding: keimah ah lah huchibang ka hi ngal kei a.