¹En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

¹TOUPA aw, honhumbitpa Pathian, sun leh janin na maah ka kikou gigea;

²Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

²Ka thumna na maah lut henla; ka kikou husa ah na bil hondohin;

³La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

³Ka hinna mangbatnatein a dima, ka hinnain Sheol a honnaihta ngala.

⁴For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

⁴Kokhuka paisukte laka sim khawm ka hi a; hatna himhim neilou mi bang ka hi a;

⁵Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

⁵Gal thahte han-a lumte banga misi laka paih khiak ka hi; huaite tuh na theih tak louh, na khut akipan hihman ahi uhi.

⁶frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

⁶Kokhuk nuainungpenah non lum sakta a, mun mial tak, thupi-ah.

⁷Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

⁷Na hehnain hondelh khuma, nang na tui kihawt tengtengin gim non thuaksakta a. Selah.

⁸Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

⁸Ka meltheihte hon gamlatin na om saka; amau adia kihhuai piin non bawlta a: khakkhumin ka oma, ka pawt khe theikei ahi.

⁹Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

⁹Gimthuakna jiakin ka mit a se hiaihiaia: TOUPA aw, ni tengin kon sam ahi, nang lamah ka khutte khawng ka jaka.

¹⁰Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

¹⁰Misite adingin thillamdang na hih dek ahia? Sisaten thouin a honphat ding ua hia? Selah.

¹¹Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

¹¹Na chitdan tuh hana theihsakin, na ginomdan tuh Manthatna Muna theihsakin a om dia hia?

¹²Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

¹²Na thillamdang hihte tuh mialah theihin a om dia hia? Na diktatna gamah theihin a om dek nawn ahia?

¹³Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

¹³TOUPA aw, ken jaw kon sama, ka thumnain jingsangin a hondon hi.

¹⁴Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

¹⁴TOUPA, bangachia ka hinna khah khia na hia? Bangachia ka laka na mai sel?

¹⁵Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

¹⁵Ka naupan chil akipan gimthuak leh si dekdekin ka oma; na thil mulkimhuaite ka thuakin hihlungbuaiin ka om hi:

¹⁶Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

¹⁶Na heh mahmahnain hon vuk manga; na thil mulkimhuaiten honhihmangta a.

¹⁷Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

¹⁷Huaiten nitumin tui bangin honumsuak ua; ka kim ka velin honum chiat uhi.Honitpa leh ka lawm tuh hon gamlatin a omsakta a, ka mel theihnate mial ah na omsakta ahi.

¹⁸De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

¹⁸Honitpa leh ka lawm tuh hon gamlatin a omsakta a, ka mel theihnate mial ah na omsakta ahi.

¹⁹Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.