1Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
1Tęskni sobie dusza moja w żywocie moim; rozpuszczę przeciw sobie narzekanie moje, a będę mówił w gorzkości duszy mojej.
2Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
2Rzekę Bogu: Nie potępiajże mię; raczej mi oznajmij, czemu spór ze mną wiedziesz?
3Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
3Cóż masz za pożytek, że mię uciskasz? a iż odrzucasz sprawę rąk twoich? a radę niepobożnych oświecasz?
4Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
4Azaż ty masz oczy cielesne? Albo jako człowiek widzi, ty widzisz?
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
5Dni twoje, zaż są jako dni człowiecze? a lata twoje jako lata ludzkie?
6siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
6Iż się wywiadujesz nieprawości mojej, a o grzechu moim badasz się?
7enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
7Ty wiesz, żem niepobożnie nie poczynał; wszakże nie jest, ktoby mię miał wyrwać z rąk twoich.
8Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
8Ręce twoje wykształtowały mię, i uczyniły mię; a przecię mię zewsząd gubisz.
9Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
9Pomnij proszę, żeś mię jako glinę ulepił, a w proch mię zaś obrócisz.
10Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
10Izali jako mleko nie zlałeś mię, a jako ser nie utworzyłeś mię?
11Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
11Skórą i ciałem przyoblokłeś mię, a kościami i żyłami pospinałeś mię.
12Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
12Żywotem i miłosierdziem darowałeś mię, a opatrzność twoja strzegła ducha mego.
13Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}
13A chociażeś to skrył w sercu twojem, wiem jednak, że to jest z woli twojej.
14Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
14Jeźli zgrzeszę, wnet tego postrzeżesz, a dla nieprawości mojej nie przepuścisz mi.
15var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
15Jeźlim bezbożny, biada mi! a choćbym też był sprawiedliwym, nie podniosę głowy mojej, będąc nasycony pohaóbieniem, i widząc utrapienie moje,
16og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
16Którego przybywa; bo jako lew srogi gonisz mię, a coraz dziwniej się przeciwko mnie stawiasz.
17du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
17Odnawiasz świadków twoich przeciwko mnie, a rozmnażasz rozgniewanie twoje na mię; wojska jedne po drugich są przeciwko mnie.
18Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
18Przeczżeś mię z żywota wywiódł? Ach, bym był umarł, żeby mię było oko nie widziało!
19jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
19Obym był, jakoby mię nie było! oby mię było zaraz z żywota do grobu zaniesiono!
20Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
20Izaż nie trocha dni moich? Przetoż przestaó, a zaniechaj mię, abym się troszeczkę posilił,
21før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
21Pierwej niż odejdę tam, skąd się nie wrócę, do ziemi ciemności, i do cienia śmierci;
22et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
22Do ziemi ciemnej, jako chmura, i do cienia śmierci, gdzie niemasz przemiany, jedno sama gęsta ciemność.