¹Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

¹M'am desgustat de viaţă! Voi da drum slobod plîngerii mele, voi vorbi în amărăciunea sufletului meu.

²Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

²Eu zic lui Dumnezeu: ,Nu mă osîndi! Arată-mi pentru ce Te cerţi cu mine!

³Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

³Îţi place să chinuieşti, să dispreţuieşti făptura mînilor Tale, în timp ce faci să-Ţi strălucească bunăvoinţa peste sfatul celor răi?

⁴Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

⁴Oare ai ochi de carne, sau vezi cum vede un om?

⁵Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

⁵Zilele Tale sînt ca zilele omului, şi anii Tăi ca anii lui,

⁶siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

⁶ca să cercetezi fărădelegea mea şi să cauţi păcatul meu,

⁷enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

⁷cînd ştii bine că nu sînt vinovat, şi că nimeni nu mă poate scăpa din mîna Ta?

⁸Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

⁸Mînile Tale m'au făcut şi m'au zidit, ele m'au întocmit în întregime... Şi Tu să mă nimiceşti!

⁹Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

⁹Adu-Ţi aminte că Tu m'ai lucrat ca lutul; şi vrei din nou să mă prefaci în ţărînă?

¹⁰Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

¹⁰Nu m'ai muls ca laptele?

¹¹Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

¹¹M'ai îmbrăcat cu piele şi carne, m'ai ţesut cu oase şi vine;

¹²Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

¹²mi-ai dat bunăvoinţa Ta şi viaţa, m'ai păstrat cu suflarea prin îngrijirile şi paza Ta.

¹³Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}

¹³Iată totuş ce ascundeai în inima Ta, iată, ştiu acum, ce aveai de gînd:

¹⁴Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

¹⁴că, dacă păcătuiesc, să mă pîndeşti, şi să nu-mi ierţi fărădelegea.

¹⁵var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

¹⁵Dacă sînt vinovat, vai de mine! Dacă sînt nevinovat, nu îndrăznesc să-mi ridic capul, sătul de ruşine şi cufundat în ticăloşia mea.

¹⁶og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

¹⁶Şi dacă îndrăznesc să -l ridic, mă urmăreşti ca un leu, mă loveşti cu lucruri de mirat,

¹⁷du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

¹⁷Îmi pui înainte noi martori împotrivă, Îţi creşte mînia împotriva mea, şi mă năpădeşti cu o droaie de nenorociri.

¹⁸Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

¹⁸Pentruce m'ai scos din pîntecele mamei mele? O, de aş fi murit, şi ochiul să nu mă fi văzut!

¹⁹jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

¹⁹Aş fi ca şi cum n'aş fi fost, şi din pîntecele mamei mele aş fi trecut în mormînt!

²⁰Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

²⁰Nu sînt zilele mele destul de puţine? Să mă lase dar, să plece dela mine, şi să răsuflu puţin,

²¹før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

²¹înainte de a mă duce, ca să nu mă mai întorc,

²²et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

²²în ţara întunerecului şi a umbrei morţii, în ţara negurii adînci, unde domneşte umbra morţii şi neorînduiala, şi unde lumina este ca întunerecul!``