¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹Elifaz din Teman a luat cuvîntul şi a zis:

²Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

²,,Dacă vom îndrăzni să-ţi vorbim, te vei supăra? Dar cine ar putea să tacă?

³Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

³De multeori tu ai învăţat pe alţii, şi ai întărit mînile slăbite.

⁴dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

⁴Cuvintele tale au ridicat pe cei ce se clătinau, şi ai întărit genunchii cari se îndoiau.

⁵Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

⁵Şi acum, cînd este vorba de tine, eşti slab! Acum, cînd eşti atins tu, te turburi! Nu este frica ta de Dumnezeu sprijinul tău?

⁶Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

⁶Nădejdea ta, nu -i neprihănirea ta?

⁷Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

⁷Adu-ţi aminte, te rog: care nevinovat a perit? Cari oameni neprihăniţi au fost nimiciţi?

⁸Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

⁸După cîte am văzut eu, numai cei ce ară fărădelegea şi samănă nelegiuirea îi seceră roadele!

⁹De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

⁹Aceia pier prin suflarea lui Dumnezeu, nimiciţi de vîntul mîniei Lui.

¹⁰Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

¹⁰Mugetul leilor încetează, dinţii puilor de lei sînt zdrobiţi!

¹¹Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

¹¹Leul bătrîn piere din lipsă de pradă, şi puii leoaicei se risipesc.

¹²Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

¹²Un cuvînt s'a furişat pînă la mine, şi urechea mea i -a prins sunetele uşoare.

¹³under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹³În clipa cînd vedeniile de noapte frămîntă gîndul, cînd oamenii sînt cufundaţi într'un somn adînc,

¹⁴Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

¹⁴m'a apucat groaza şi spaima, şi toate oasele mi-au tremut.

¹⁵Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

¹⁵Un duh a trecut pe lîngă mine... Tot părul mi s'a sbîrlit ca ariciul...

¹⁶Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

¹⁶Un chip cu o înfăţişare necunoscută era înaintea ochilor mei. Şi am auzit un glas care şoptea încetişor:

¹⁷Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

¹⁷,,Fi-va omul fără vină înaintea lui Dumnezeu? Fi-va el curat înaintea Celui ce l -a făcut?

¹⁸Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

¹⁸Dacă n'are încredere Dumnezeu nici în slujitorii Săi, dacă găseşte El greşeli chiar la îngerii Săi,

¹⁹hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

¹⁹cu cît mai mult la cei ce locuiesc în case de lut, cari îşi trag obîrşia din ţărînă, şi pot fi zdrobiţi ca un vierme!

²⁰Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

²⁰De dimineaţă pînă seara sînt zdrobiţi, pier pentru totdeauna, şi nimeni nu ţine seama de ei.

²¹Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

²¹Li se taie firul vieţii: mor, şi tot n'au căpătat înţelepciunea!