1En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}
1{Pesem in psalm sinov Korahovih. Načelniku godbe; na mahalat leanot. Pouk Hemana Ezrahovca.} O GOSPOD, Bog zveličanja mojega, po dnevi kličem in po noči pred teboj.
2Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
2Pred obličje tvoje pridi molitev moja, nagni uho svoje k mojemu vpitju.
3La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
3Kajti nasičena je z nadlogami duša moja in življenje moje je dospelo do kraja mrtvih.
4For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
4Štejejo me med tiste, ki se pogrezajo v jamo; podoben sem možu, ki mu je minila življenja moč.
5Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
5Med mrtvimi sem zapuščen kakor pobiti, ležeči v grobu, ki se jih ne spominjaš več, ker so ločeni od tvoje roke.
6frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}
6Položil si me v jamo najglobočjo, v kraje temne, v globočine.
7Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
7Trdo me tlači jeza tvoja in vse valove svoje zaganjaš v me. (Sela.)
8Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
8Oddalil si od mene znance moje, storil si me njim v najhujšo gnusobo; zajet sem, in pobegniti ne morem.
9Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
9Oko moje mrli od bede; kličem te, GOSPOD, vsak dan, k tebi razpenjam roke svoje.
10Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
10Boš li na mrtvih delal čudeže? Ali mrtvi vstajajo, da bi te slavili? (Sela.)
11Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
11Ali naj bi se v grobu oznanjala milost tvoja, zvestoba tvoja v kraju pogube?
12Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
12Ali se mar v temini spoznajo čuda tvoja in pravičnost tvoja v pozabljenja deželi?
13Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
13Jaz pa vpijem, GOSPOD, k tebi, že zjutraj ti hiti naproti molitev moja.
14Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
14Zakaj zametaš dušo mojo, o GOSPOD, skrivaš mi obličje svoje?
15Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
15Siromak sem in blizu smrti od mladosti svoje, strahove tvoje prenašam in sem izbegan.
16Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
16Jeze tvoje žar gre čezme, strahote tvoje me uničujejo;
17Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
17obdajajo me kakor vode ves dan, obstopajo me vse skupaj.Oddalil si od mene prijatelja in tovariša, temine so mi znanci edini.
18De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
18Oddalil si od mene prijatelja in tovariša, temine so mi znanci edini.
19Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.