1En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
1O Zot, ti ke qenë për ne një strehë brez pas brezi.
2Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
2Para se të kishin lindur malet dhe para se ti të kishe formuar tokën dhe botën, madje nga mot dhe përjetë ti je Perëndia.
3Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
3Ti e kthen njeriun në pluhur dhe thua: "Kthehuni, o bij të njerëzve".
4For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
4Sepse një mijë vjet në sytë e tu janë si dita e djeshme që ka kaluar, ose sikur të gdhish një natë.
5Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
5Ti i përlan si një përmbytje. Ato janë si një ëndërr, janë si barr që gjelbëron në mëngjes.
6om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
6Në mëngjes ai lulëzon dhe gjelbëron, në mbrëmje kositet dhe thahet.
7For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
7Sepse jemi të konsumuar nga zemërimi yt dhe jemi të tmerruar nga tërbimi yt.
8Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
8Ti i vë fajet tona para teje, mëkatet tona të fshehta në dritën e fytyrës sate.
9For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
9Sepse tërë ditët tona zhduken në zemërimin tënd; ne po i mbarojmë vitet tona si një psherëtimë.
10Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
10Ditët e viteve tona shkojnë deri në shtatëdhjetë vjet dhe për më të fortët në tetëdhjetë, por ajo që përbën krenarinë e tyre nuk është veçse mundim dhe dëshirë për t'u dukur, sepse kalon me të shpejtë dhe ne fluturojmë tutje.
11Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
11Kush e njeh forcën e zemërimit tënd dhe mërinë tënde sipas frikës që duhet pasur prej teje?
12Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
12Na mëso, pra, të numërojmë ditët tona për të pasur një zemër të urtë.
13Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
13Kthehu, o Zot! Deri kur? Dhe ki mëshirë për shërbëtorët e tu.
14Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
14Na ngop në mëngjes me mirësinë tënde, dhe ne do të ngazëllojmë dhe do të kënaqemi në të gjitha ditët tona.
15Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
15Na gëzo në përpjestim me ditët që na ke pikëlluar dhe në kompensim të viteve që kemi vuajtur nga fatkeqësitë.
16La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
16Qoftë e qartë vepra jote shërbëtorëve të tu dhe lavdia jote bijve të tyre.
17Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
17Hiri i Zotit Perëndisë tonë qoftë mbi ne dhe e bëftë të qëndrueshme veprën e duarve tona; po, bëje të qëndrueshme veprën e duarve tona.