1De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.
1Тада престаше она три човека одговарати Јову, јер се чињаше да је праведан.
2Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus* og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, / {* 1MO 22, 21.}
2А Елијуј, син Варахилов од Вуза, рода Рамовог, разгневи се на Јова што се сам грађаше праведнији од Бога;
3og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.
3И на три пријатеља његова разгневи се што не нађоше одговора и опет осуђиваху Јова.
4Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.
4Јер Елијуј чекаше докле они говораху с Јовом, јер беху старији од њега.
5Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.
5Па кад виде Елијуј да нема одговора у устима она три човека, распали се гнев његов.
6Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.
6И проговори Елијуј син Варахилов од Вуза, и рече: Ја сам најмлађи, а ви сте старци, зато се бојах и не смех вам казати шта мислим.
7Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!
7Мишљах: нека говори старост, и многе године нека објаве мудрост.
8Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.
8Али је дух у људима, и Дух Свемогућег уразумљује их.
9De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.
9Велики нису свагда мудри, и старци не знају свагда шта је право.
10Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.
10Зато велим: послушај ме да кажем и ја како мислим.
11Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.
11Ето, чекао сам да ви изговорите, слушао сам разлоге ваше докле извиђасте беседу.
12Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.
12Пазио сам, али гле, ни један од вас не сапре Јова, не одговори на његове речи.
13Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!
13Може бити да ћете рећи: Нађосмо мудрост, Бог ће га оборити, не човек.
14Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.
14Није на ме управио беседе, ни ја му нећу одговарати вашим речима.
15De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.
15Смели су се, не одговарају више, нестало им је речи.
16Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?
16Чекао сам, али не говоре, стадоше, и више не одговарају.
17Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.
17Одговорићу и ја за се, казаћу и ја како мислим.
18For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.
18Јер сам пун речи, тесно је духу у мени.
19Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.
19Гле, трбух је мој као вино без одушке, и распукао би се као нов мех.
20Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.
20Говорићу да одахнем, отворићу усне своје, и одговорићу.
21Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;
21Нећу гледати ко је ко, и човеку ћу говорити без ласкања.
22for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.
22Јер не умем ласкати; одмах би ме узео Творац мој.