¹Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

¹ Irikoy fongu Nuhu nda ganji hamey da kwaara almaney kulu kaŋ yaŋ go a banda hiyo ra. Irikoy na haw fo daŋ a ma faaru ndunnya boŋ, hala haro ye.

²Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

² A na ganda harey da beene daabirjo lutu, a na beene haro mo gaay.

³Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

³ Haro mo soobay ka zabu ka fun laabo boŋ waati kulu. Jirbi zangu nda waygo banda haro zabu ndunnya boŋ.

⁴Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

⁴ Handu iyyanta, zaari way cindi iyyanta hando ra no hiyo fandi Ararat tondey boŋ.

⁵Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

⁵ Haro soobay ka zabu waati kulu hala handu wayanta. Handu wayanta zaari sintina ra, tondey boŋey sintin ka bangay.

⁶Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

⁶ A go no, jirbi waytaaci banda, kala Nuhu na daabirjo kaa finetaro kaŋ a te hiyo ra gaa.

⁷og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

⁷ A na gaaru fo taŋ kaŋ soobay ka windi-windi kala haro koogu ndunnya boŋ.

⁸Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

⁸ A na koloŋay fo mo taŋ, zama nga ma di hala haro kulu fun laabo boŋ.

⁹Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

⁹ Amma koloŋa mana du nangu kaŋ ga zumbu. A ye ka kaa Nuhu do hiyo ra, zama haro go no ndunnya fando kulu boŋ. Kala Nuhu na nga kambe salle k'a candi ka daŋ nga do hiyo ra.

¹⁰Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

¹⁰ A ye ka batu jirbi iyye fo, a na koloŋa taŋ koyne a ma fun hiyo ra.

¹¹Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

¹¹ Koloŋa ye ka kaa a do wiciri kambo ra. Kal a kande zeytun* kobto fo nga meyo ra kaŋ a kosu. Woodin gaa no Nuhu bay kaŋ haro kulu dandi ka fun laabo boŋ.

¹²Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

¹² A goro koyne jirbi iyye, a na koloŋa taŋ. A mana ye ka kaa Nuhu do koyne.

¹³I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

¹³ A go no mo, _Nuhu|_ jiiri zangu iddu nda afo ra, handu sintina zaari sintina ra, kala harey koogu ka fun laabo boŋ. Nuhu na hiyo daabirjo kaa. A guna, a di kaŋ laabo batama goono ga koogu.

¹⁴Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

¹⁴ Handu hinkanta, a jirbi waranka cindi iyyanta ra, laabo koogu gumo.

¹⁵Da talte Gud til Noah og sa:

¹⁵ Irikoy salaŋ Nuhu se ka ne:

¹⁶Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

¹⁶ «Ma fatta hiyo ra, nin da ni wando da ni ize arey da ngey wandey ni banda.

¹⁷Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

¹⁷ Ma fundikooney kulu kaŋ yaŋ go ni banda mo fattandi: curey da almaney da gande birantey kulu kaŋ yaŋ ga ganda biri laabo boŋ. I ma hay ka te ize boobo ka tonton laabo boŋ.»

¹⁸Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

¹⁸ Nuhu binde fatta, nga nda nga izey da nga wando da izey wandey care banda.

¹⁹Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

¹⁹ Alman kulu, da ganda birante kulu, da curo kulu, da haŋ kaŋ ga ganda biri laabo boŋ fatta hiyo ra, ngey dumey boŋ.

²⁰Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

²⁰ Nuhu na sargay* feema te Rabbi se. A suuban alman halalantey kulu ra, da curo hanantey kulu ra mo. A n'i sarga k'i ton feema boŋ.

²¹Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

²¹ Kala Rabbi maa haw kaana. Rabbi ne nga bina ra: «Ay si ye ka laabo laali koyne boro sabbay se, zama boro bine fonguyaŋ, ilaalo no za a zankatara gaa. Ay si ye mo ka hay kulu kaŋ ga funa kar, mate kaŋ ay jin ka te din.

²²Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

²² Waati kulu kaŋ ndunnya go no mo, burjina nda heemar, hargu nda fufule, kaydiya nda jaw, cin da zaari si jaŋ ka te.»