¹Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

¹ Gaa no Elifaz Teman boro tu ka ne:

²Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

² «Boro kaŋ gonda laakal ga sanni yeti da bayray yaamo, Wala a ga nga gundo toonandi nda wayna funay hawo no?

³Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

³ A ma kakaw te da sanni kaŋ sinda nafa mo, Wala nda sanniyaŋ kaŋ si hay kulu hanse?

⁴Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

⁴ Oho, yaadin no ni goono ga Irikoy humburkumay zeeri, Ni go ga Irikoy se sududuyaŋ mo ganji.

⁵for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

⁵ Zama ni taalo ga daŋ ni meyo ma salaŋ, Ni na hiilantey deene suuban mo.

⁶Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

⁶ Ni bumbo meyo go ga ni zeeri, manti ay bo. Ni bumbo sanno goono ga seeda ni boŋ.

⁷Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁷ To, nin no ga ti bora kaŋ i sintin ka hay, wala? Wala i na ni kaa taray za i mana tudey te no?

⁸Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

⁸ Irikoy saaware marge ra no ni goono ga goro ka maa? Ni goono ga ne ni hinne do no laakal bara, wala?

⁹Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

⁹ Ifo no ni ga bay kaŋ iri wo si bay? Wala ifo no ni faham d'a kaŋ si iri wo banda?

¹⁰Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

¹⁰ Iri do haray gonda hamni kwaaray koy yaŋ da arkusu zeeno boobo, Boroyaŋ kaŋ ga zeen ni baabo gumo.

¹¹Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

¹¹ Irikoy yaamaryaŋey kayna ni se no? Wala baa sanni baana kaŋ i te ni se?

¹²Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

¹² Ifo se no ni ta ni bina ma ni halli? Ifo se mo no ni moy goono ga ciray?

¹³siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

¹³ Hala nda ni bare ka fay da Irikoy ni biya ra, Kaŋ ni goono ga naŋ sanney wo dumi ma fun ni me ra.

¹⁴Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

¹⁴ Adam-ize wo, ifo no? sanku fa a ma ciya hanante? Wayboro hayyaŋ mo, ifo no, hal a ma ciya adilante?

¹⁵Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

¹⁵ Guna, baa a wane hanantey, Irikoy mana naanay i gaa bo. Oho, hala beeney bumbo sinda hananyaŋ a do.

¹⁶langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁶ Sanku fa binde boro kaŋ go, Fanta hari no, ifumbo mo no! Adam-ize kaŋ ga laala haŋ sanda hari cine!

¹⁷Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

¹⁷ Ma maa ay se ay ma woone cabe ni se mo. Haŋ kaŋ ay jin ka di, nga no ay ga ci.

¹⁸det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

¹⁸ Haŋ kaŋ laakalkooney ci, Ngey kaayey do no i maa r'a, Ngey mo man'a tugu.

¹⁹til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

¹⁹ Ngey hinne se no i na laabo no, Yaw fo kulu mana furo a ra.

²⁰En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

²⁰ Boro laalo ga azaaba haŋ nga jirbey kulu ra, I na jiiri timmanteyaŋ jisi kankamandiko se.

²¹Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

²¹ Humburkumay yooje maayaŋ go a hanga ra, A baani jirbey ra mo halaciko no ga kaŋ a boŋ.

²²Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

²² A ga laakal kaa hala nga ga ye ka kaa ka fun kubay ra, Takuba mo goono g'a batu.

²³Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

²³ A ga windi-windi ka ŋwaari ceeci, Ka ne: ‹Man no a go?› A bay kaŋ kubay zaaro maan nga gaa.

²⁴Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

²⁴ Kankami nda foyrayyaŋ goono g'a humburandi. I goono ga te a boŋ zaama mo, Sanda bonkooni kaŋ go soolante wongu se.

²⁵fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

²⁵ Zama a na nga kambe salle ka gaaba nda Irikoy. A goono ga boŋbeeray te ka gaaba nda Hina-Kulu-Koyo.

²⁶stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

²⁶ Boŋ sanday no a ga zuru ka koy d'a Irikoy gaa, A korayo banda gaa gonda wargayaŋ.

²⁷fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

²⁷ Zama a na nga moyduma daabu nda maani, A na maani margu mo nga tanja boŋ.

²⁸og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

²⁸ A goro mo gallu kurmuyaŋ ra, Windey kaŋ ra boro kulu si da goray, Wo kaŋ yaŋ zeen hala i ga ba ka kaŋ.

²⁹Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

²⁹ A si te arzakante, a duura si duumi, A fari nafa mo si sumbal kala ganda.

³⁰Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

³⁰ A si du ka fun kubay ra, Danji beela g'a tuuri kambey koogandi mo. Irikoy meyo ra funsaro no g'a ganandi.

³¹Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

³¹ A ma si de yaamo gaa, ka nga boŋ halli mo, Zama yaadin gaa yaamo ga ciya a wane alhakku.

³²Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

³² A g'a kulu bana a se za da hinay. A tuuri kambe mo si zaada.

³³Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

³³ A ga nga izey kaŋ mana nin yaŋ zama, Danga reyzin* nya cine. Danga zeytun* tuuri-nya mo, a ga nga booso dooru.

³⁴for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

³⁴ Zama borey kaŋ yaŋ ga wangu Irikoy ganayaŋ, I jama si du banda, Danji mo ga ngey kaŋ yaŋ ga me-daabu ta windey ŋwa.

³⁵De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

³⁵ I ga kun da hasaraw ka laala hay, I biney mo go ga halliyaŋ soola.»