¹Da tok Job til orde og sa:

¹ Ayuba tu ka ne:

²Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

² «Wa hanga jeeri nda himma ka maa ay sanno, Woone mo ma ciya araŋ suurandiyaŋ hari.

³Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

³ Wa naŋ, ay mo ma salaŋ. D'ay salaŋ ka ban, Gaa araŋ mo ma soobay ka araŋ hahaaray sanney te.

⁴Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

⁴ Ay wo, ay kalima ga margu nda boro no? Ifo no g'ay ganji ya suuru-jaŋay te binde?

⁵Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

⁵ W'ay guna ka soobay ka dambara! Wa araŋ kambey daŋ mo ka araŋ meyey daabu.

⁶Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

⁶ Baa waati kaŋ ay ga fongu, kala ya kankam, Ay gaahamo kulu ma gasi.

⁷Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

⁷ Ifo se no boro laaley ga gay da fundi, I ma zeen, oho, i ma beeri mo da hin?

⁸De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

⁸ I ga di ngey banda go ga sinji ngey nangey ra. I moy ga di ngey gunda izey.

⁹Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

⁹ I nangorayey go baani samay, Humburkumay kulu si no, Irikoy goobo mo s'i kar.

¹⁰Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

¹⁰ I yeejey ga gunde daŋ, i si fappe, I haw wayey ga hay, i si te gunde hasaraw,

¹¹De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

¹¹ I ga ngey ize kayney donton, sanda kuru no, I izey go ga sar ka zimbi.

¹²De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

¹² I goono ga doon ka goojey da moolo beeri yaŋ kar, I ga farhã waati kaŋ i ga maa seese jinde,

¹³De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

¹³ I goono ga ngey goray te nda arzaka. Amma sahãadin-sahãadin i ga gunguray ka koy Alaahara.

¹⁴Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

¹⁴ Ngey binde no ga ne Irikoy se: ‹Fay da iri, Zama iri si ba iri ma ni muraadey bay.

¹⁵Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁵ May no ga ti Hina-Kulu-Koyo hala iri ma may a se? Nafa woofo no iri ga du d'iri na adduwa te a gaa?›

¹⁶Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

¹⁶ Guna, i arzakey, manti i kambey ra no a go bo! Borey laaley saawara din ga mooru ay.

¹⁷Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

¹⁷ Sorro marge no boro laaley fitilley bu? Sorro marge no masiiba ga kaŋ i boŋ? Sorro marge mo no Irikoy ga bine saray zaban i se nga futa ra?

¹⁸Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹⁸ Sorro marge mo no i ga ciya sanda bari subu kaŋ go haw jine? Wala danga du kaŋ hari haw bambata goono ga hamay ka kond'a?

¹⁹Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

¹⁹ Araŋ wo go ga ne: ‹Irikoy ga boro laala alhakko jisi a izey se.› Dambe day a ma bana boro laalo bumbo gaa, Zama a ma du ka bay!

²⁰Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

²⁰ Naŋ nga bumbo moy ma di nga halaciyaŋo, Nga bumbo din mo ma Hina-Kulu-Koyo futa haŋ.

²¹For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

²¹ Zama a saalay go nga windo gaa a buuyaŋo banda, wala, Waati kaŋ a handey lasaabuyaŋo gaze?

²²Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

²² Boro kaŋ ga Irikoy dondonandi bayray, a go no, wala? Za kaŋ Irikoy ga beena ra waney ciiti.

²³Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

²³ Boro fo ga bu nga gaabo bindi ra, A fundo go fulanzamay ra, fitina si,

²⁴hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

²⁴ A gaasey ga to da wa, A biriyey londi mo igani no.

²⁵Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

²⁵ Afo mo ga bu nga fundo gurzuga ra, A mana kaani taba baa ce fo.

²⁶Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

²⁶ I kulu afolloŋ no, ganda laabo ra no i ga kani, Nooni no g'i daabu.

²⁷Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

²⁷ Guna, ay na araŋ fonguyaŋey bay, Da me-hawyaŋey kaŋ araŋ goono ga te ay boŋ, Miila laalo waney.

²⁸for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

²⁸ Zama araŋ go ga ne: ‹Man mayraykoyo windo? Man windo din kaŋ ra boro laaley goro waato?›

²⁹Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

²⁹ Araŋ mana dirakoy hã bo? Araŋ mana i seedey bay no,

³⁰at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

³⁰ Kaŋ i ga boro laalo fay waani masiiba zaari ra? I g'i kaa kambe mo futay zaari ra no?

³¹Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

³¹ May no g'a daa cabe a se taray kwaaray? Wala may no g'a goyo alhakko bana a se?

³²Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

³² Kulu nda yaadin, borey g'a sambu ka kond'a saaray do. I ga haggoy d'a saara mo hal a ma boori.

³³Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

³³ Gooru gu-guwey ga kaan a se, Borey kulu mo ga gana a banda, Sanda ngey kaŋ yaŋ jin, i bisa haŋ kaŋ ga lasaabu.

³⁴Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

³⁴ Ifo se no binde araŋ goono g'araŋ kunfayaŋ yaamo wo te ay se, Za kaŋ sanney kaŋ araŋ goono ga kande yaŋ, I ra hay kulu mana cindi kala tangari?»