¹Da tok Job til orde og sa:

¹ Ayuba tu ka ne:

²Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

² «Hala day i g'ay fundo korno neesi, I ma nga nd'ay balaawo margu ka daŋ neesiyaŋ hari boŋ,

³For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

³ A ga tin da teeku taasi. Woodin se no ay te me waasay.

⁴For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

⁴ Zama Hina-Kulu-Koyo hangawey go ay ra, I naajey mo no ay biya goono ga haŋ. Irikoy humburkumay mo na daaga kayandi ay se.

⁵Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

⁵ Ganji farka ga hẽ waati kaŋ a gonda subu, wala? Haw binde, a ga hẽ waati kaŋ a ŋwaaro go a jine, wala?

⁶Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

⁶ Haŋ kaŋ ga tar, a ga ŋwa ciiri si, wala? Gunguri kwaaray gonda tabayaŋ fo a ra no?

⁷Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

⁷ Ay fundo wangu k'i taba, I ga hima ay se sanda ŋwaari kaŋ ga bine tayandi.

⁸Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

⁸ Doŋ ay muraado ma feeri! Irikoy mo ma yadda ay se da haŋ kaŋ ay ga ba gumo!

⁹Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

⁹ Da Irikoy ga yadda, doŋ a m'ay bagu-bagu! A ma nga kamba salle k'ay fundo pati!

¹⁰Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

¹⁰ Yaadin gaa doŋ ay ga du yaamaryaŋ kayna baa sohõ. Oho, hal ay ma cilili dooro kaŋ si bakar din ra, Zama ay mana Koy Hanna sanney kakaw.

¹¹Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

¹¹ Man ay gaabo hal ay ma munye? Wala ifo ga ti ay kokora hal ay ma suuru?

¹²Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

¹² Ay gaabo ya tondi gaabi no, wala? Ay hamo mo guuru-say wane no?

¹³Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

¹³ Wala manti yaadin no kaŋ ay sinda ay boŋ gaakasinay hina, Fahamay mo, i n'a gaaray ka moorandi ay gaa no?

¹⁴Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

¹⁴ Boro kaŋ na laakal kaa, Kal a cora ma gomni cabe a se, Hal a ma si fay da Hina-Kulu-Koyo humburkuma.

¹⁵Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

¹⁵ Ay nya-izey n'ay fafagu sanda hari zuru gooruyaŋ cine, Sanda gooruyaŋ kaŋ harey goono ga bambari ka daray.

¹⁶som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

¹⁶ I ga butugu gari sabbay se, Da neezu* kaŋ manne i ra.

¹⁷men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

¹⁷ Waati kaŋ i dungu kayna, Kal i ma manne ka daray, Konni waate mo, i si no koyne.

¹⁸Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

¹⁸ Dirakoy marga kaŋ n'i fondey gana mo ga kamba ka fay d'ey, I ma zaa ka gana taasi beerey boŋ ka daray.

¹⁹Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

¹⁹ Tema dirakoy marga na hari ceeci, Seba fatawc'izey na beeje sinji i gaa.

²⁰de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

²⁰ Haawi n'i di beeje sinjiyaŋo kaŋ i te i se sabbay se. I kaa ka to nango do, kal i boŋ haw.

²¹Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

²¹ Yaadin no araŋ mo, Araŋ na humburkumay hari fonnay, araŋ humburu mo.

²²Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

²² Ay wo ne araŋ se: ‹Araŋ m'ay no,› no? Wala ‹Araŋ ma me-daabu no ay sabbay se araŋ arzakey ra›?

²³at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

²³ Wala ay ne: ‹Araŋ m'ay faaba yanjekaari kambe ra no?› Wala: ‹Araŋ m'ay fansa toonyantey kambe ra?›

²⁴Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

²⁴ W'ay dondonandi, hal ay mo ma dangay, W'ay fahamandi nda nango kaŋ ay daray din.

²⁵Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

²⁵ Cimi sanney wo, i gonda gaabi! Amma araŋ kaseeto wo, ifo no a ga kaa taray?

²⁶Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

²⁶ Sanni-sanni yaŋ no araŋ ga ho ka kaseeti nd'a, wala? Za kaŋ boro kaŋ na laakal kaa wo, A sanney si hima kala haw kaŋ ga faaru.

²⁷Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

²⁷ Oho, araŋ wo, araŋ ga kurne catu alatuumey boŋ, Araŋ ga coro himandi sanda neerandi.

²⁸Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

²⁸ Kala day araŋ ma yadda k'ay guna, Ka di hal ay go ga taari araŋ jine.

²⁹Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

²⁹ Wa ye ka kaa, ay ga araŋ ŋwaaray no, Araŋ ma si adilitaray-jaŋay te. Oho, wa ye ka kaa koyne! Kalima kaŋ ay ga kande gonda cimi.

³⁰Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

³⁰ Ay meyo gonda cimi-jaŋay, wala? Wala ay deena si hin ka hasaraw taba no, Hal ay m'a fayanka?