¹På denne tid da det ingen konge fantes i Israel, var det en mann av Levi stamme som opholdt sig som fremmed langt inne på Efra'imfjellet. Han tok sig en medhustru fra Betlehem i Juda.

¹ A ciya no, jirbey din ra kaŋ bonkooni si no Israyla ra, kala Lawiti fo go Ifraymu tondey laabo ra da goray. Nga mo na wahay sambu Baytlahami Yahudiya ra.

²Men hans medhustru var utro mot ham og reiste fra ham og hjem til sin fars hus i Betlehem i Juda. Der blev hun en tid, en fire måneder.

² A wahayo din binde fay d'a ka te kaaruwa, ka koy nga baabo kwaara, Baytlahami Yahudiya ra. A goro noodin handu taaci.

³Da tok hennes mann avsted og reiste efter henne for å tale kjærlig til henne og få henne til å komme tilbake, og han hadde med sig sin dreng og et par asener. Hun førte ham inn i sin fars hus, og da den unge kvinnes far så ham, gikk han ham glad i møte.

³ Albora mo tun k'a gana zama nga m'a yaamar se, ka ye ka kand'a fu. A bannya fo go a banda da nga farkay hinka. Kala waybora na nga aro daŋ nga baaba windo ra. Waato kaŋ waybora baabo di nga izo aro, a farhã d'a diyaŋ.

⁴Og hans svigerfar - den unge kvinnes far - holdt på ham, så han blev hos ham i tre dager; og de åt og drakk og blev der natten over.

⁴ Anzura, kaŋ ga ti waybora baabo n'a gaay kal a te jirbi hinza noodin anzura windo ra. I binde ŋwa ka haŋ, ka goro noodin.

⁵Den fjerde dag stod de tidlig op om morgenen, og han gjorde sig ferdig til å reise. Da sa den unge kvinnes far til sin svigersønn: Få dig først litt mat til å styrke dig med! Så kan I siden ta avsted.

⁵ I go no, jirbi taacanta hane i tun za susubay da hinay, nga mo tun diraw se. Waybora baabo ne nga anzura se: «Ma ni bine kaanandi da ŋwaari koyne, gaa no araŋ m'araŋ fonda gana.»

⁶De satte sig da begge to og åt og drakk sammen, og den unge kvinnes far sa til mannen: Vær nu så snild og bli her natten over og hygg dig her!

⁶ Kal i goro ka ŋwa ka haŋ care banda, i boro hinka kulu. Waybora baabo ne bora se: «Ay ga ni ŋwaaray, ni ma yadda ka kani, ni bina ma kaan.»

⁷Og da mannen reiste sig og vilde ta avsted, nødde svigerfaren ham, så han gav efter og blev der natten over.

⁷ Bora binde tun zama nga ma dira ka koy, amma a anzura hin a, kal a ye ka kani koyne.

⁸Den femte dag stod han atter tidlig op om morgenen og vilde reise sin vei. Da sa den unge kvinnes far: Kjære, få dig først noget å styrke dig med, og så får I bie til det lider over middag. Så åt de begge sammen.

⁸ Zaari guwanta hane mo a tun da hinay ka diraw soola te. Kala waybora baabo ne: «Ay ga ni ŋwaaray, ma kay ka alciri kaa. Ma goro ne hala wayna ma yay.» I boro hinka kulu binde ŋwa.

⁹Siden gjorde da mannen sig ferdig til å reise med sin medhustru og sin dreng; men hans svigerfar - den unge kvinnes far - sa til ham: Nu lider det mot aften; bli her natten over! Du ser dagen heller, bli her inatt og hygg dig her! Så kan I tidlig imorgen gi eder på veien, så du kan komme hjem igjen.

⁹ Waato kaŋ cine bora tun ka ne nga ga dira, nga nda nga wahay da nga bannya, kal a anzura, kaŋ ga ti waybora baabo ne a se: «Guna, sohõ wayna ga ba ka kaŋ. Ay g'araŋ ŋwaaray, wa kani, zama zaaro ga ba ka ban. Ma goro ne, zama ni bina ma kaan. Suba susubay araŋ ma tun za da hinay ka koy, ni ma to ni kwaara.»

¹⁰Men mannen vilde ikke bli natten over. Han gjorde sig ferdig og drog avsted og kom på sin vei til midt imot Jebus, det er Jerusalem. Han hadde med sig et par asener med kløv, og hans medhustru var med ham.

¹⁰ Amma bora wangu ka kani. Kal a tun ka fatta, a koy ka to Yebus kaŋ ga ti Urusalima. A banda mo farkay hinka go no da ngey lafarey. A wahayo mo go a banda.

¹¹Da de var ved Jebus, var det alt sent på dagen og drengen sa til sin herre: Kom, la oss ta inn i jebusittenes by og bli der inatt!

¹¹ Wayna yay saaya kaŋ cine i maan Yebus. Bannya mo ne nga koyo se: «Ay ga ni ŋwaaray, ma kaa iri ma furo Yebusancey birno wo ra ka kani.»

¹²Men hans herre sa til ham: Vi vil ikke ta inn i en by hvor det bare bor fremmede og ikke nogen av Israels barn; vi vil dra videre til Gibea.

¹² Amma koyo ne a se: «Iri si kamba ka furo mebaraw birni fo ra, kaŋ manti Israyla izey wane no, amma iri ga bisa ka koy Jibeya.»

¹³Så sa han til drengen: Kom, la oss se til å nå en av de andre byer og bli natten over i Gibea eller Rama!

¹³ A ne mo nga bannya se: «Ma kaa, iri ma maan nangey wo afo. Iri ma zumbu Jibeya ra, wala Rama.»

¹⁴Så drog de da videre frem, og da solen gikk ned, var de tett ved Gibea, som hører Benjamin til.

¹⁴ I binde bisa ka ngey diraw te. Wayna mo kaŋ i gaa waato kaŋ i maan Jibeya, Benyamin wano.

¹⁵Der bøide de av for å gå inn i Gibea og bli der natten over. Da han kom inn i byen, blev han på gaten, for det var ingen som vilde ta dem inn i sitt hus for natten.

¹⁵ I kamba mo, zama ngey ma furo ka zumbu Jibeya. Kaŋ i furo, i goro ganda birno batama ra, zama boro kulu mana i zumandi nga windo ra.

¹⁶Da kom det ut på aftenen en gammel mann hjem fra sitt arbeid på marken. Mannen var fra Efra'im-fjellet og opholdt sig som fremmed i Gibea; men folket der på stedet var benjaminitter.

¹⁶ Kala alboro zeeno fo go, a kaa ka fun nga fari goy do wiciri kambu. Bora din mo, Ifraymu tondey laabo ra boro no, day a goono ga goro Jibeya. Amma nango din borey Benyamin dumiyaŋ no.

¹⁷Da han så op, fikk han øie på den veifarende mann på byens gate. Da sa den gamle mann: Hvor skal du hen, og hvor kommer du fra?

¹⁷ Kal a na nga boŋ sambu ka guna. A di naarukwa din birno batama ra. Alboro zeena ne a se: «Man no ni goono ga koy, man no ni fun mo?»

¹⁸Han svarte: Vi kommer fra Betlehem i Juda og skal langt inn i Efra'im-fjellene; der er jeg fra, og derfra drog jeg til Betlehem i Juda; jeg er nu på veien til Herrens hus*, men det er ingen som vil ta mig inn i sitt hus. / {* DMR 18, 31.}

¹⁸ A ne albora se: «Iri goono ga naaru no. Iri fun Baytlahami-Yahudiya, ga daŋandi ka koy Ifraymu tondey laabu banda. Noodin no ay go da goray. Ay koy Baytlahami-Yahudiya. Sohõ ay goono ga koy Rabbi windo nango do. Ay mana du mo boro kaŋ g'ay zumandi nga windo ra.

¹⁹Jeg har både halm og fôr til våre asener og likeledes brød og vin for mig og for din tjenerinne og for drengen som dine tjenere har med sig; vi mangler ingen ting.

¹⁹ A go mo, kwaari go no, d'iri farkayey ŋwaari. Buuru da duvan* mo go no in d'ay wahayo se, da arwaso wo mo kaŋ go iri, ni bannyey banda se. Iri mana jaŋ hay kulu.»

²⁰Da sa den gamle mann: Fred være med dig! La bare mig sørge for alt det du trenger, men på gaten må du ikke bli natten over.

²⁰ Alboro zeena binde ne: «Wa kubayni, kulu nda yaadin. Hay kulu kaŋ ni ga laami, ay jaraw no, amma ma si zumbu neewo batama ra.»

²¹Så førte han ham inn i sitt hus og blandet fôr for asenene, og de tvettet sine føtter og åt og drakk.

²¹ A kand'a nga windo ra. A na farkayey no ŋwaari. I na ngey cey nyun ka ŋwa ka haŋ.

²²Mens de nu gjorde sig til gode, kom mennene i byen, ugudelige folk som de var, og omringet huset; de banket sterkt på døren og ropte til den gamle mann som eide huset: La den mann som har tatt inn i ditt hus, komme ut, så vi kan få vår vilje med ham!

²² I goono ga maa ndunnya kaani yaadin, kala birno boro yaamo fooyaŋ go, i kaa. I na windo windi ka daŋ game, i goono ga windi meyo kar. I soobay ka salaŋ da windikoyo, alboro zeena din. I ne: «Ma fatta da bora din kaŋ furo ni windo ra, zama iri ma margu nd'a.»

²³Men mannen - han som eide huset - gikk ut til dem og sa: Ikke så, mine brødre! Gjør ikke så ond en gjerning! Siden denne mann nu er kommet i mitt hus, så bær eder ikke så skammelig at!

²³ Nga din, bora, windikoyo fatta ka koy i do. A ne i se: «Abada, ay nya-izey, ay g'araŋ ŋwaaray, wa si goy laalo te ya-cine. Za kaŋ boro wo go, a kaa ay windo do, wa si saamotaray goy woodin te.

²⁴Se, her er min datter, som er jomfru, og hans medhustru; la mig føre dem ut, så kan I krenke dem og gjøre med dem som I finner for godt! Men mot denne mann må I ikke bære eder så skammelig at!

²⁴ Ay ize wandiyo neeya, da bora wahayo mo, ngey no ay ga kande araŋ se sohõ. Araŋ m'i sara ka te i se hay kulu kaŋ kaan araŋ se. Amma alboro wo kaa ay fuwo ra, araŋ ma si saamotaray zunubo din te.»

²⁵Men mennene vilde ikke høre på ham. Da tok mannen sin medhustru og førte henne ut på gaten til dem, og de lå hos henne og fór ille med henne hele natten til om morgenen og slapp henne ikke før det begynte å lysne.

²⁵ Amma borey din wangu ka maa a sanno. Bora binde, yawo din na nga wahayo di k'a kaa taray i se. I margu nd'a, i hanna k'a hasara kala mo bo. Waato kaŋ mo ga ba ka bo, i na waybora taŋ.

²⁶Ved daggry kom kvinnen og falt om ved inngangen til den manns hus hos hvem hennes herre var, og der blev hun liggende til det blev lyst.

²⁶ Waato din gaa, susubay da hinay, waybora kaa ka kaŋ bora fu meyo gaa, nango kaŋ a koyo go. A go noodin kala batama hanan.

²⁷Da hennes herre stod op om morgenen og lukket op husets dør og gikk ut for å reise videre, da lå kvinnen, hans medhustru, ved inngangen til huset med hendene på dørtreskelen.

²⁷ A koyo tun susuba ka fu meyo fiti. A fatta zama nga ma nga dirawo te. Kala waybora go, wahayo din kaŋ ganda fu meyo gaa. A kambey mo go fu meyo kutijo gaa.

²⁸Han sa til henne: Stå op og la oss ta avsted! Men det var ingen som svarte. Da løftet mannen henne op på asenet og gav sig på veien til sitt hjem.

²⁸ Albora binde ne a se: «Tun! iri ma soobay ka dira.» Amma tuyaŋ si no. Kala bora n'a sambu k'a dake nga farka boŋ. Bora binde tun ka koy nga kwaara.

²⁹Og da han kom til sitt hus, grep han en kniv og tok sin medhustru og skar henne op, lem for lem, i tolv stykker og sendte henne omkring i hele Israels land.

²⁹ Waato kaŋ a to nga kwaara, a na zaama sambu ka nga wahayo dumbu ka fay dabey gaa, kal a to baa way cindi hinka. A n'i donton i ma koy Israyla kunda kulu do.

³⁰Og hver den som så det, sa: Slikt har ikke hendt og er ikke sett like fra den dag Israels barn drog op fra Egyptens land, og til denne dag; tenk over det, hold råd og si eders mening!

³⁰ A ciya binde, boro kulu kaŋ di a kal a ma ne: «I mana goy woone dumi te baa ce fo. I mana di a mo, za han kaŋ hane Israyla izey fun Misira laabo ra ka kaa sohõ. Araŋ ma lasaabu ka saaware ka ci haŋ kaŋ go araŋ biney ra.»