1Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu.
1Babil ırmakları kıyısında oturupSiyonu andıkça ağladık;
2På vidjene der hengte vi våre harper;
2Çevredeki kavaklaraLirlerimizi astık.
3for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger!
3Çünkü orada bizi tutsak edenler bizden ezgiler,Bize zulmedenler bizden şenlik istiyor,‹‹Siyon ezgilerinden birini okuyun bize!›› diyorlardı.
4Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord?
4Nasıl okuyabiliriz RABbin ezgisiniEl toprağında?
5Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.}
5Ey Yeruşalim, seni unutursam,Sağ elim kurusun.
6Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede!
6Seni anmaz,Yeruşalimi en büyük sevincimden üstün tutmazsam,Dilim damağıma yapışsın!
7Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!
7Yeruşalimin düştüğü gün,‹‹Yıkın onu, yıkın temellerine kadar!››Diyen Edomluların tavrını anımsa, ya RAB.
8Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss.
8Ey sen, yıkılası Babil kızı,Bize yaptıklarınıSana ödetecek olana ne mutlu!
9Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen.
9Ne mutlu senin yavrularını tutupKayalarda parçalayacak insana!