¹Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

¹“My soul is weary of my life. I will give free course to my complaint. I will speak in the bitterness of my soul.

²Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

²I will tell God, ‘Do not condemn me. Show me why you contend with me.

³Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

³Is it good to you that you should oppress, that you should despise the work of your hands, and smile on the counsel of the wicked?

⁴Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

⁴Do you have eyes of flesh? Or do you see as man sees?

⁵Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

⁵Are your days as the days of mortals, or your years as man’s years,

⁶siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

⁶that you inquire after my iniquity, and search after my sin?

⁷enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

⁷Although you know that I am not wicked, there is no one who can deliver out of your hand.

⁸Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

⁸“‘Your hands have framed me and fashioned me altogether, yet you destroy me.

⁹Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

⁹Remember, I beg you, that you have fashioned me as clay. Will you bring me into dust again?

¹⁰Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

¹⁰Haven’t you poured me out like milk, and curdled me like cheese?

¹¹Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

¹¹You have clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.

¹²Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

¹²You have granted me life and loving kindness. Your visitation has preserved my spirit.

¹³Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}

¹³Yet you hid these things in your heart. I know that this is with you:

¹⁴Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

¹⁴if I sin, then you mark me. You will not acquit me from my iniquity.

¹⁵var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

¹⁵If I am wicked, woe to me. If I am righteous, I still shall not lift up my head, being filled with disgrace, and conscious of my affliction.

¹⁶og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

¹⁶If my head is held high, you hunt me like a lion. Again you show yourself powerful to me.

¹⁷du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

¹⁷You renew your witnesses against me, and increase your indignation on me. Changes and warfare are with me.

¹⁸Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

¹⁸“‘Why, then, have you brought me forth out of the womb? I wish I had given up the spirit, and no eye had seen me.

¹⁹jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

¹⁹I should have been as though I had not been. I should have been carried from the womb to the grave.

²⁰Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

²⁰Aren’t my days few? Cease then. Leave me alone, that I may find a little comfort,

²¹før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

²¹before I go where I shall not return from, to the land of darkness and of the shadow of death;

²²et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

²²the land dark as midnight, of the shadow of death, without any order, where the light is as midnight.’”