1Da tok Job til orde og sa:
1Then Job answered,
2Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
2“Truly I know that it is so, but how can man be just with God?
3Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
3If he is pleased to contend with him, he can’t answer him one time in a thousand.
4Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
4God who is wise in heart, and mighty in strength: who has hardened himself against him, and prospered?
5han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
5He removes the mountains, and they don’t know it, when he overturns them in his anger.
6som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
6He shakes the earth out of its place. Its pillars tremble.
7som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
7He commands the sun, and it doesn’t rise, and seals up the stars.
8som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
8He alone stretches out the heavens, and treads on the waves of the sea.
9som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}
9He makes the Bear, Orion, and the Pleiades, and the rooms of the south.
10som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
10He does great things past finding out; yes, marvelous things without number.
11Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
11Behold, he goes by me, and I don’t see him. He passes on also, but I don’t perceive him.
12Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
12Behold, he snatches away. Who can hinder him? Who will ask him, ‘What are you doing?’
13Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
13“God will not withdraw his anger. The helpers of Rahab stoop under him.
14Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
14How much less shall I answer him, And choose my words to argue with him?
15jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
15Though I were righteous, yet I wouldn’t answer him. I would make supplication to my judge.
16Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
16If I had called, and he had answered me, yet I wouldn’t believe that he listened to my voice.
17han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
17For he breaks me with a storm, and multiplies my wounds without cause.
18som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
18He will not allow me to catch my breath, but fills me with bitterness.
19Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
19If it is a matter of strength, behold, he is mighty! If of justice, ‘Who,’ says he, ‘will summon me?’
20Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
20Though I am righteous, my own mouth shall condemn me. Though I am blameless, it shall prove me perverse.
21Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
21I am blameless. I don’t respect myself. I despise my life.
22Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
22“It is all the same. Therefore I say he destroys the blameless and the wicked.
23Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
23If the scourge kills suddenly, he will mock at the trial of the innocent.
24Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}
24The earth is given into the hand of the wicked. He covers the faces of its judges. If not he, then who is it?
25Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
25“Now my days are swifter than a runner. They flee away, they see no good,
26de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
26They have passed away as the swift ships, as the eagle that swoops on the prey.
27Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
27If I say, ‘I will forget my complaint, I will put off my sad face, and cheer up;’
28da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
28I am afraid of all my sorrows, I know that you will not hold me innocent.
29Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
29I shall be condemned. Why then do I labor in vain?
30Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
30If I wash myself with snow, and cleanse my hands with lye,
31da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
31yet you will plunge me in the ditch. My own clothes shall abhor me.
32For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
32For he is not a man, as I am, that I should answer him, that we should come together in judgment.
33det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
33There is no umpire between us, that might lay his hand on us both.
34Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
34Let him take his rod away from me. Let his terror not make me afraid;
35Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}
35then I would speak, and not fear him, for I am not so in myself.