¹Da tok Job til orde og sa:

¹Then Job answered,

²Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

²“I have heard many such things. You are all miserable comforters!

³Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

³Shall vain words have an end? Or what provokes you that you answer?

⁴Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

⁴I also could speak as you do. If your soul were in my soul’s place, I could join words together against you, and shake my head at you,

⁵jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

⁵but I would strengthen you with my mouth. The solace of my lips would relieve you.

⁶Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

⁶“Though I speak, my grief is not subsided. Though I forbear, what am I eased?

⁷Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

⁷But now, God, you have surely worn me out. You have made desolate all my company.

⁸Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

⁸You have shriveled me up. This is a witness against me. My leanness rises up against me. It testifies to my face.

⁹Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

⁹He has torn me in his wrath, and persecuted me. He has gnashed on me with his teeth. My adversary sharpens his eyes on me.

¹⁰De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

¹⁰They have gaped on me with their mouth. They have struck me on the cheek reproachfully. They gather themselves together against me.

¹¹Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

¹¹God delivers me to the ungodly, and casts me into the hands of the wicked.

¹²Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

¹²I was at ease, and he broke me apart. Yes, he has taken me by the neck, and dashed me to pieces. He has also set me up for his target.

¹³Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

¹³His archers surround me. He splits my kidneys apart, and does not spare. He pours out my gall on the ground.

¹⁴Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

¹⁴He breaks me with breach on breach. He runs on me like a giant.

¹⁵Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

¹⁵I have sewed sackcloth on my skin, and have thrust my horn in the dust.

¹⁶mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

¹⁶My face is red with weeping. Deep darkness is on my eyelids.

¹⁷Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

¹⁷Although there is no violence in my hands, and my prayer is pure.

¹⁸Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

¹⁸“Earth, don’t cover my blood. Let my cry have no place to rest.

¹⁹Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

¹⁹Even now, behold, my witness is in heaven. He who vouches for me is on high.

²⁰Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

²⁰My friends scoff at me. My eyes pour out tears to God,

²¹at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

²¹that he would maintain the right of a man with God, of a son of man with his neighbor!

²²for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

²²For when a few years have come, I shall go the way of no return.