¹Zvino Jobho akapfuurazve namashoko ake, akati,

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

²Haiwa, dai ndaiita hangu sapamwedzi yakare, Sapamazuva andairindwa naMwari;

²Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

³Panguva iyo mwenje wake waivhenekera pamusoro wangu, Ndaifamba ndichivhenekerwa parima nechiedza chake;

³da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

⁴Sezvandakanga ndakaita pamazuva okusimba kwangu, Panguva iyo hushamwari hwaMwari huchiri patende rangu;

⁴slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

⁵Panguva iyo waMasimbaose achiri neni, Navana vangu vachakandipoteredza;

⁵da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

⁶Panguva iyo pandaitsika paisukwa nomukaka wakafa, Uye dombo raindidururira nzizi dzamafuta!

⁶da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷Panguva yandaibuda kusuwo reguta, Panguva yandaigadzira chigaro changu padare,

⁷Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁸Majaya akati achindiona aivanda, Navatana vaisimuka vakaramba vamire;

⁸da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

⁹Machinda ainyarara pakutaura kwawo, Aifumbira miromo yawo;

⁹høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

¹⁰manzwi avakuru ainyarara, Ndimi dzavo dzainamatira mumikamwa yavo.

¹⁰de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

¹¹nekuti nzeve yakati ichindinzwa, ndokundiropafadza; Ziso rakati richindiona, ndokundipupurira zvakanaka.

¹¹Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

¹²Nekuti ndairwira varombo vaichema, Nenhererawo, nowaishaiwa mubatsiri.

¹²For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹³Ropafadzo yowotandadza yakawira pamusoro pangu, uye ndakaita moyo wechirikadzi uimbe nomufaro.

¹³Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

¹⁴Ini ndaifuka kururama, naiko kwaindifukidza; Kururama kwangu kwaiva senguvo nekorona.

¹⁴Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

¹⁵Ndaiva meso amapofu, Netsoka dzemhetamakumbo.

¹⁵Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

¹⁶Ndaiva baba vavaishaiwa; Ndainzvera mhaka yowandakanga ndisingazivi.

¹⁶En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

¹⁷Ndaivhuna meno avasina kururama, Nokubvuta chaakanga auraya mumeno ake.

¹⁷Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸Panguva iyo ndakati, Ndichafira mudendere rangu, Ndichawanza mazuva angu aite sejecha,

¹⁸Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

¹⁹Mudzi wangu wakatandavarira kusvikira kumvura, Dova rinovata usiku hwose padavi rangu.

¹⁹Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

²⁰Kukudzwa kwangu kunoramba kuri kutsva, Uta hwangu hunoramba uchivandudzwa muruoko rwangu.

²⁰Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

²¹Vanhu vainditeerera nokundimirira, Vainyarara kana ndichivaraira.

²¹Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

²²Havazaitaurazve kana ini ndareva mashoko angu; Kutaura kwangu kwakadonhera pamusoro pavo.

²²Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

²³Vaindimirira somunhu anomirira mvura; Vaishamisa miromo yavo sevanoshamira mvura yokupedzisira.

²³De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

²⁴Ndaivasekerera kana vasingatsungi; Havana kudzima chiedza chechiso changu.

²⁴Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

²⁵Ndaivasanangurira nzira yavo, ndikagara sashe wavo, Ndaigara samambo pahondo, Somunhu anonyaradza vanochema.

²⁵Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.