1Ipapo Erifazi muTemani akapindura, akati,
1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2Kana munhu akaidza kutaurirana newe, iwe uchava neshungu here? Asi ndiani angazvidzora, akasataura hake?
2Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?
3Tarira, iwe wakadzidzisa vazhinji, Iwe wakasimbisa maoko akashaiwa simba.
3Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;
4Mashoko ako akatsigira akanga achivavarira kuwa, Iwe wakasimbisa mabvi akanga achigweda-gweda.
4dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.
5Asi zvino zvasvika kwauri, iwe woshaiwa simba, Zvakubata, zvino wotambudzika.
5Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.
6Ko kutya kwako Mwari harizi simba rako here? Kururama kwenzira dzako haizi tariro yako here?
6Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?
7Rangarira hako, ndianiko asine mhaka akatongoparara? Kana vakarurama vakatongoparadzwa papi?
7Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?
8Sezvandakaona ini, vanhu, vanorimira zvakaipa Navanodzvara zvakashata, ndivo vanokohwawo izvozvo.
8Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.
9Vanoparadzwa nomweya waMwari, Vanopedzwa nokufema kokutsamwa kwake.
9De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.
10Kunduruma kweshumba nenzwi reshumba inehasha, Nameno evana veshumba anoparadzwa.
10Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.
11Shumba, yakwegura, inofa nokushaiwa zvingabata; Navana veshumbakadzi vanoparadzirwa.
11Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.
12Zvino ndakaziviswa shoko rakavanda; Nzeve yangu yakanzwa zeve-zeve raro.
12Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,
13Pandangariro dzinobva pane zvinoonekwa usiku, Kana vanhu vabatwa nehope huru;
13under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.
14Kutya nokubvunda kwakandiwira, Kwakabvundisa mafupa angu ose.
14Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.
15Ipapo mweya wakapfuura pamberi pechiso changu; Mvere dzenyama yangu dzikasimuka.
15Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.
16Wakamira, asi ndakanga ndisingagoni kuona kuti akadini; Mufananidzo wangu wakange uri pamberi pameso angu; Kunyarara kukavapo, ndikanzwa inzwi richiti,
16Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:
17Ko munhu, anofa, angakunda Mwari pakururama here? Ko munhu angakunda Muiti wake pakunaka here?
17Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?
18Tarirai, haatendi varanda vake; Vatumwa vake anovapa mhaka achiti mapenzi;
18Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}
19Ndoda vanogara mudzimba dzevhu, Nheyo dzadzo dzakateyiwa paguruva, Dzinopwanyiwa sezvifusi.
19hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.
20Vanoparadzwa pakati pamagwanani namadekwana; Vanoparara nokusingaperi, pasina munhu ane hanya nazvo.
20Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.
21Ko bote retende ravo harina kuvhomorwa pamwechete navo here? Vanofa vasina uchenjeri.
21Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}