¹ Dariyus di kaŋ a ga boori nga ma laabukoy zangu nda waranka daŋ nga mayra boŋ, kaŋ yaŋ ga goro a mayray laabo kulu boŋ.

¹Og mederen Darius mottok riket; han var da to og seksti år gammel.

² I boŋ mo jine boro hinza go no, Daniyel binde no ga ti afo i ra, zama ngey din, laabukoy kayney ma lasaabu no ihinza din se, hasaraw ma si te bonkoono se.

²Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket.

³ Daniyel din binde, a te beeray jine borey da koy kayney boŋ za kaŋ biya kaŋ ga boori ka bisa ikulu go a ra. Bonkoono mo saaware nga bine ra nga ma Daniyel daŋ nga mayra kulu boŋ.

³Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap.

⁴ Saaya din jine borey da koy kayney din na kobay ceeci Daniyel gaa laabo mayray sanney ra, amma i mana hin ka du kobay wala taali, zama nga wo boro cimikoy no. I mana taali wala kobay kulu gar a do.

⁴Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.

⁵ Saaya din borey din ne: «Iri si du kobay Daniyel wo gaa bo, baa kayna, kala day da iri na kobay gar a Irikoyo asariya do haray.»

⁵Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham.

⁶ Saaya din jine borey da koy kayney din margu bonkoono do. I ne a se: «Ya Bonkoono Dariyus, ni aloomaro ma tonton!

⁶Så sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.

⁷ Mayra jine borey kulu, koy kayney da maga-nyaŋey da faadancey da mayraykoyey, na ngey saaware margu ka ne: I ma hin sanni fo sinji, koytaray wane, i ma gaabandi mo: i ma ne boro kulu kaŋ na hay fo ŋwaaray de-koy fo wala boro fo gaa ne ka koy jirbi waranza, da manti ni gaa no, ya Bonkoono, i ma bora koy jindaw muusu beerey guuso ra.

⁷Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig!

⁸ Sohõ binde, ya Bonkoono, kala ni ma woodin kayandi. Ma kambe daŋ mo, zama i ma s'a barmay, Medancey da Persancey lordey boŋ, hin sanni kaŋ si tun no.»

⁸Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen.

⁹ Bonkoono Dariyus binde na kambe daŋ lordo da hantumo kulu gaa.

⁹Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.

¹⁰ Saaya kaŋ Daniyel bay kaŋ i na kambe daŋ hantumo gaa, kal a furo nga windo ra, a fuwo finetarey mo goono ga fiti ka guna Urusalima haray. A ga sombu nga kangey boŋ sorro hinza zaari kulu ka te adduwa ka saabu nga Irikoyo jine, danga mate kaŋ a ga te za doŋ.

¹⁰I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud.

¹¹ Saaya din boro woodin yaŋ margu, i na Daniyel gar a goono ga adduwa ka ŋwaaray nga Irikoyo gaa.

¹¹Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.

¹² Kal i maan bonkoono do, ka salaŋ a lordo boŋ. I ne: «Manti ni na ni kambe daŋ lordi fo boŋ ka ne: Boro kulu kaŋ konda ŋwaarayyaŋ de-koy fo wala boro fo do kala jirbi waranza, da manti ni gaa no, ya Bonkoono, i ga bora jindaw muusu beerey guuso ra?» Bonkoono tu ka ne: «Woodin cimi no, Medancey da Persancey asariya boŋ, kaŋ si barmay.»

¹²Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud.

¹³ Noodin binde i tu bonkoono jine ka ne: «Daniyel, nga kaŋ go Yahuda tamtaray izey do haray, a mana laakal da nin bo, ya Bonkoono, wala baa lordo kaŋ ni na kambe daŋ a gaa, amma a go ga nga ŋwaara te sorro hinza zaari kulu ra.»

¹³Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov.

¹⁴ Saaya din kaŋ bonkoono maa sanno din, a bina sara gumo. A na nga anniya daŋ Daniyel faabayaŋ gaa. A na himma daŋ da anniya nga m'a kaa kambe kala wayna kaŋ.

¹⁴Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn.

¹⁵ A gaa no, borey din margu bonkoono do ka ne a se: «Ya Bonkoono, ni ma bay kaŋ Medancey da Persancey asariya no. I si lordo wala ciiti kaŋ bonkoono sinji din barmay.»

¹⁵Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham.

¹⁶ Saaya din no bonkoono na lordi te. I kande Daniyel k'a jindaw muusu beerey guuso ra. Amma bonkoono jin ka salaŋ Daniyel se ka ne: «Ni Irikoyo kaŋ se ni ga may waati kulu din, nga no ga ni faaba.»

¹⁶Da stormet disse menn inn på kongen og sa til ham: Vit, konge, at det gjelder den lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres.

¹⁷ I kande tondi ka jisi guuso meyo boŋ. Bonkoono mo n'a kawaatimandi nda nga boŋ kawaatimo, da nga koy kayney kawaatimey, zama i ma si hay kulu barmay Daniyel sanno ra.

¹⁷Så bød kongen at Daniel skulde hentes og kastes i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse dig!

¹⁸ Waato din gaa bonkoono koy nga faada ra. A kani, a mana hay kulu ŋwa, i mana kande gaani hari a jine, jirbo mo zuru ka daray a se.

¹⁸Så blev en sten ført frem og lagt over hulens åpning, og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulde kunne skje nogen forandring i det som var gjort med Daniel.

¹⁹ Kala bonkoono tun za susubay nda hinay. A koy muusey guuso do da cahãyaŋ.

¹⁹Derefter gikk kongen hjem til sitt palass og fastet hele natten, og han lot ikke nogen av sine medhustruer komme inn til sig, og søvnen flydde fra ham.

²⁰ Waato kaŋ a maan guuso, nango kaŋ Daniyel go, a na jinde tunandi nda hẽeni. Bonkoono salaŋ ka ne Daniyel se: «Ya Daniyel, Irikoy fundikoono tamo! D'a ta day, ni Irikoyo, kaŋ se ni goono ga may han kulu, a hin ka ni faaba muusu beerey me ra?»

²⁰Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen.

²¹ Waato din gaa Daniyel ne bonkoono se: «Ya Bonkoono, ni aloomaro ma tonton!

²¹Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene?

²² Ay Irikoyo na nga malayka donton, a na muusey me daabu, i man'ay maray nda doori fo, za kaŋ a jine taali kulu si ay gaa. Ni do mo, ya Bonkoono, ay mana taali fo te.»

²²Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig!

²³ Saaya din no bonkoono farhã gumo. A lordi ka ne i ma Daniyel sambu ka kaa guuso ra. I binde na Daniyel sambu ka kaa guuso ra, i mana doori kulu gar a gaa, zama a de nga Irikoyo gaa.

²³Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt.

²⁴ Bonkoono mo lordi ka ne i ma kande borey din kaŋ na Daniyel kalima, i m'i jindaw muusu beerey guuso ra, ngey nda ngey izey d'i wandey. Muusey mo n'i candi k'i biriyey kulu ceeri-ceeri, baa hal i ga to guuso ganda gaa.

²⁴Da blev kongen meget glad og bød at Daniel skulde dras op av hulen; og da Daniel var dradd op av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.

²⁵ Waato din gaa bonkoono Dariyus hantum ka ne borey da deeney da dumey kulu se, sanda ndunnya gorokoy kulu nooya: «Baani ma yulwa araŋ se.

²⁵Og kongen bød at de menn som hadde klaget på Daniel, skulde hentes, og de blev med sine barn og hustruer kastet i løvehulen; og før de nådde bunnen i hulen, falt løvene over dem og knuste alle deres ben.

²⁶ Ay goono ga salaŋ ay mayray nangey kulu ra, ka ne kaŋ borey gaahamey ma jijiri, i ma humburu Daniyel Irikoyo. Zama nga no ga ti Irikoy fundikoono, Tabbatante mo no hal abada. A mayra mo, dumi kaŋ si halaci no, A koytara hino ga goro hala bananta.

²⁶Derefter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del!

²⁷ A ga kaa kambe, a ga faaba te, A ga alaamayaŋ da dambara hariyaŋ te, Beena ra da ganda ra. Nga no ka Daniyel faaba muusu beerey futa gaa.»

²⁷Jeg gir hermed det bud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden.

²⁸ Yaadin binde no, Daniyel din te albarka nd'a Dariyus zamana ra, da Sirus Persanca zamana ra.

²⁸Han frelser og utfrir og gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel av løvenes vold.

²⁹Og Daniel levde æret og lykkelig både under Darius' og perseren Kyros' regjering.