¹ Ayuba ye ka nga misa feeri ka tonton ka ne:

¹Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

² «Ay ze da Irikoy fundikoono kaŋ n'ay cimo ta ay gaa, Ay ze da Hina-Kulu-Koyo kaŋ n'ay fundo daŋ a ma koroŋ.

²Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

³ Duumi d'ay fundo go ay gaa, Kaŋ Irikoy fulanzama mo go ay niine funey ra,

³- for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

⁴ Daahir ay meyo si adilitaray-jaŋay sanni te, Ay deena mo si gulinci ci.

⁴Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

⁵ Irikoy ma boriyandi, way, Ay ma yadda kaŋ araŋ gonda cimi! Kala ya bu, ay si fay d'ay cimo.

⁵Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

⁶ Ay goono g'ay adilitara gaay, Ay s'a taŋ mo. Ay fundo me muudu ay bina si taali dake ay boŋ.

⁶Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

⁷ Ay ibara ma ciya sanda boro laalo cine, Boro kaŋ tun ay se mo ma ciya sanda boro kaŋ sinda adilitaray.

⁷La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

⁸ Zama boro kaŋ si Irikoy gana, baa a du riiba, Ifo no a ga beeje da Irikoy n'a fundo ta a gaa?

⁸For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

⁹ Irikoy ga maa a hẽeno no, Waati kaŋ taabi kaa a gaa?

⁹Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

¹⁰ Wala a ga soobay ka farhã Hina-Kulu-Koyo do, Ka ce Irikoy maa gaa alwaati kulu?

¹⁰Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

¹¹ Ay ga araŋ dondonandi Irikoy kambe goy baaru, Ay si tugu araŋ se haŋ kaŋ go Hina-Kulu-Koyo banda.

¹¹Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

¹² Guna, araŋ bumbey, araŋ kulu di woodin. Ifo se binde no araŋ ciya yaamo parkatak?

¹²I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

¹³ Woone no ga ti boro laalo baa Irikoy do, Gurzugandikoy tubo neeya, Haŋ kaŋ Hina-Kulu-Koyo ga bana i se:

¹³Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

¹⁴ Baa a izey baa gumo, i ga ciya takuba me ŋwaari, A banda mo si kungu nda ŋwaari.

¹⁴Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

¹⁵ A dumey kaŋ cindi mo, i g'i fiji balaaw ra. A wayborey kaŋ kurnyey bu mo si bu baray te.

¹⁵De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

¹⁶ Baa a na nzarfu margu sanda kusa cine, A ma bankaaray gusam sanda botogo cine,

¹⁶Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

¹⁷ A ya day ma soola te, amma adilantey no g'i daŋ, Borey kaŋ yaŋ sinda taali mo no ga nzarfo fay.

¹⁷så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

¹⁸ A ga nga windo cina sanda gangam ize, Sanda fari tanda kaŋ fari batuko ga te.

¹⁸Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

¹⁹ A ga kani arzakante, amma nga mo nooya. D'a na mo hay, a go, arzaka si no!

¹⁹Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.}

²⁰ Humburkumay ga kaa a gaa sanda beene hirriyaŋ hari cine, Hari haw bambata ga kaa k'a hamay cin.

²⁰Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

²¹ Wayna funay hawo mo g'a ku ka kond'a, Kal a ma daray. A g'a haabu ka kaa nga nangora ra.

²¹Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

²² Zama Irikoy g'a catu no, a s'a windi bo! Baa a ga ba nga ma zuru a kamba se.

²²Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

²³ Borey ga ngey kambey kobi a gaa ka ne: ‹Koy! Koy!› I m'a gaaray nga nango ra nda cuusuyaŋ.

²³Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.