¹ Amma sohõ, borey kaŋ yaŋ ay zeen ey goono g'ay hahaara, Borey kaŋ yaŋ ay donda i baabey hal ay wongu k'i daŋ ay alman kuray hansey banda.

¹Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

² Oho, i kambey gaabo, ifo no a hanse ay se waato din? Boro yaŋ nooya kaŋ halaci jiiri toonante ra.

²Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

³ I faabu mo jaŋay da gazeyaŋ sabbay se. I ga laabu ŋwa naŋ kaŋ kurmu nda saaji fimbi go.

³De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

⁴ I ga hanam dagu ka kaa karji gaa, Mufa kaaji ya i ŋwaari no.

⁴de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

⁵ I n'i gaaray ka kaa borey ra, I g'i gana nda kuuwa sanda zay cine.

⁵Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

⁶ Hala tilas i ma goro gooru kaŋ ga humburandi ra, Wala laabu nda tondi guusey ra.

⁶I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

⁷ Tuurey game ra no i ga hẽ sanda farkay cine, Karji nyaŋey cire no i ga margu.

⁷Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

⁸ Ngey wo saamoyaŋ no, Oho, boro yaamey izeyaŋ no, Goobu no i n'i gaaray d'a laabo ra.

⁸barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

⁹ Sohõ mo ay ciya dooni hari i se. Oho, ay ciya hari yaamo i se!

⁹Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

¹⁰ I goono g'ay fanta, I go ga kay ay se kuray fo waani. I ga soobay ka yollo tuf'ay moyduma gaa no,

¹⁰De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

¹¹ Zama Irikoy n'ay biraw korfa feeri ay se, k'ay taabandi, I goono ga kasiji furu ay jine.

¹¹for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

¹² Ay kambe ŋwaari haray no, i jama tun ka kay, I goono g'ay cey tuti _ka kaa ay cire|_, I goono ga ngey halaciyaŋ fondey hanse ay jine.

¹²Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

¹³ I g'ay fonda sara ay se, I ga du riiba ay masiiba do. Boro kulu s'i gaa.

¹³De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

¹⁴ Danga day kortimi kaŋ ga tafay ra no i goono ga kaa ay gaa. Windi bagarmey bindi ra no i goono ga zulli ka kaa ay boŋ.

¹⁴Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

¹⁵ Humburkumay kaa ay gaa, I g'ay beera gaaray mo sanda haw cine. Ay albarka mo say-say sanda beene buru cine.

¹⁵Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

¹⁶ Sohõ binde ay fundo go ga soogu ay ra, Kankami jirbey n'ay di.

¹⁶Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

¹⁷ Cin ay biriyey ga fara ay ra, Ay kaajey sinda fulanzamay.

¹⁷Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

¹⁸ Ay bankaara sara ay kankamo sabbay se, A n'ay haw-haw sanda ay kwaay jinda cine.

¹⁸Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

¹⁹ Irikoy n'ay catu botogo ziibo ra, Ay ciya sanda kusa nda boosu cine.

¹⁹Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

²⁰ Ay go ga hẽ ni gaa, amma ni mana tu ay se. Ay ga tun ka kay, amma ni si baa saal ay.

²⁰Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

²¹ Ni bare ka ciya ay se boro kaŋ si bakar, Ni kambe gaabo no ni goono g'ay gurzugandi nd'a.

²¹Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

²² Ni g'ay sambu k'ay kaarandi haw boŋ, Ni ga naŋ ay ma yangala hari haw beeri ra.

²²Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

²³ Zama ay bay kaŋ ni ga kond'ay buuyaŋ do, Kaŋ ga ti marga windo kaŋ ni te fundikooni kulu se.

²³for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

²⁴ Amma boro kaŋ goono ga kaŋ kurmu citila ra, A ma si nga kambe salle no? Wala a masiibey ra, A ma si gaakasinay hẽeni te no?

²⁴Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

²⁵ Manti ay doona ka hẽ taabi hanko se? Manti ay bine sara alfukaarey se?

²⁵Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

²⁶ Waato kaŋ ay na laakal dake gomni gaa, Kala ilaalo go, a kaa. Saaya kaŋ ay na mo daaru ka ne ay ga di annura, Kala kubay go no.

²⁶For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

²⁷ Ay bina go ga sakulla, a sinda fulanzamay. Kankami jirbiyaŋ kaa ay gaa.

²⁷Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

²⁸ Ay te ibi, amma manti wayno sabbay se no, Ay ga tun ka kay jama marga ra ka gaakasinay ceeyaŋ te.

²⁸Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

²⁹ Ay ciya zoŋoyaŋ nya-ize, taatagayyaŋ hangasin mo.

²⁹Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

³⁰ Ay kuuro ibi no, a go ga hasara ay gaahamo gaa. Ay biriyey ton gaaham konni sabbay se.

³⁰Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

³¹ Woodin sabbay se no ay moola bare ka ye ka bu hẽeni te. Ay seesa mo bare ka ciya hẽekoyaŋ jinde.

³¹Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.