1Eyüp şöyle yanıtladı:
1Da tok Job til orde og sa:
2‹‹Ne zamana dek beni üzecek,Sözlerinizle ezeceksiniz?
2Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3On kez oldu beni aşağılıyor,Hiç utanmadan saldırıyorsunuz.
3Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4Yanlış yola sapmışsam,Bu benim suçum.
4Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5Kendinizi gerçekten benden üstün görüyor,Utancımı bana karşı kullanıyorsanız,
5Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6Bilin ki, Tanrı bana haksızlık yaptı,Beni ağıyla kuşattı.
6Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7‹‹İşte, ‹Zorbalık bu!› diye haykırıyorum, ama yanıt yok,Yardım için bağırıyorum, ama adalet yok.
7Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8Yoluma set çekti, geçemiyorum,Yollarımı karanlığa boğdu.
8Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9Üzerimden onurumu soydu,Başımdaki tacı kaldırdı.
9Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10Her yandan yıktı beni, tükendim,Umudumu bir ağaç gibi kökünden söktü.
10Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11Öfkesi bana karşı alev alev yanıyor,Beni hasım sayıyor.
11Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12Orduları üstüme üstüme geliyor,Bana karşı rampalar yapıyor,Çadırımın çevresinde ordugah kuruyorlar.
12Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13‹‹Kardeşlerimi benden uzaklaştırdı,Tanıdıklarım bana büsbütün yabancılaştı.
13Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14Akrabalarım uğramaz oldu,Yakın dostlarım beni unuttu.
14Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15Evimdeki konuklarla hizmetçilerBeni yabancı sayıyor,Garip oldum gözlerinde.
15Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16Kölemi çağırıyorum, yanıtlamıyor,Dil döksem bile.
16Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17Soluğum karımı tiksindiriyor,Kardeşlerim benden iğreniyor.
17Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18Çocuklar bile beni küçümsüyor,Ayağa kalksam benimle eğleniyorlar.
18Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19Bütün yakın dostlarım benden iğreniyor,Sevdiklerim yüz çeviriyor.
19Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20Bir deri bir kemiğe döndüm,Ölümün eşiğine geldim.
20Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21‹‹Ey dostlarım, acıyın bana, siz acıyın,Çünkü Tanrının eli vurdu bana.
21Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22Neden Tanrı gibi siz de beni kovalıyor,Etime doymuyorsunuz?
22Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23‹‹Keşke şimdi sözlerim yazılsa,Kitaba geçseydi,
23Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24Demir kalemle, kurşunlaSonsuza dek kalsın diye kayaya kazılsaydı!
24ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25Oysa ben kurtarıcımın yaşadığını,Sonunda yeryüzüne geleceğini biliyorum.
25Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26Derim yok olduktan sonra,Yeni bedenimle Tanrıyı göreceğim.
26Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27Onu kendim göreceğim,Kendi gözlerimle, başkası değil.Yüreğim bayılıyor bağrımda!
27han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28Eğer, ‹Sıkıntının kökü onda olduğu içinOnu kovalım› diyorsanız,
28Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29Kılıçtan korkmalısınız,Çünkü kılıç cezası öfkeli olur,O zaman adaletin var olduğunu göreceksiniz.››
29så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.