¹‹‹Dağ keçilerinin ne zaman doğurduğunu biliyor musun?Geyiklerin yavruladığı zamanı sen mi gözlüyorsun?

¹Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

²Sen mi sayıyorsun doğuruncaya dek geçirdikleri ayları?Doğurdukları zamanı biliyor musun?

²når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

³Çöküp yavrularını doğurur,Kurtulurlar sancılarından.

³Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

⁴Güçlenir, kırda büyür yavrular,Gider, bir daha dönmezler.

⁴Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

⁵‹‹Kim yaban eşeğini başı boş gönderdi,Kim bağlarını çözdü?

⁵Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

⁶Yurt olarak ona bozkırı,Barınak olarak tuzlayı verdim.

⁶De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

⁷Kentteki kargaşaya güler o,Sürücünün bağırdığını duymaz.

⁷Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

⁸Otlamak için tepeleri dolaşır,Yeşillik arar.

⁸Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

⁹‹‹Yaban öküzü sana kulluk etmek ister mi?Geceyi senin yemliğinin yanında geçirir mi?

⁹det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

¹⁰Sabanla yarık açsın diye ona bağ vurabilir misin?Arkanda, ovalarda tırmık çeker mi?

¹⁰Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

¹¹Çok güçlü diye ona bel bağlayabilir misin?Ağır işini ona bırakabilir misin?

¹¹Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

¹²Ekinini getireceğine,Buğdayını harman yerinde toplayacağına güvenir misin?

¹²Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

¹³‹‹Devekuşunun kanatları sevinçle dalgalanır,Ama leyleğin kanatları ve tüyleriyle kıyaslanamaz.

¹³Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

¹⁴Devekuşu yumurtalarını yere bırakır,Onları kumda ısıtır,

¹⁴Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

¹⁵Ayak altında ezilebileceklerini,Yabanıl hayvanlarca çiğnenebileceklerini düşünmez.

¹⁵Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

¹⁶Yavrularına sert davranır, kendinin değilmiş gibi,Çektiği zahmetin boşa gideceğine üzülmez.

¹⁶Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

¹⁷Çünkü Tanrı ona bilgelik bağışlamamış,Anlayıştan pay vermemiştir.

¹⁷Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

¹⁸Yine de koşmak için kabarıncaAta ve binicisine güler.

¹⁸og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

¹⁹‹‹Sen mi ata güç verdin,Dalgalanan yeleyi boynuna giydirdin?

¹⁹Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

²⁰Sen misin onu çekirge gibi sıçratan,Gururlu kişnemesiyle korku saçtıran?

²⁰For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

²¹Ayakları toprağı şiddetle eşer,Gücünden ötürü sevinçle coşar,Savaşçının üstüne yürür.

²¹Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

²²Korkuya güler, hiçbir şeyden yılmaz,Kılıç önünde geri adım atmaz.

²²Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

²³Ok kılıfı, parıldayan mızrak ve palaÜzerinde takırdar atın.

²³Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

²⁴Coşku ve heyecanla uzaklıkları yutar,Boru çalınca duramaz yerinde.

²⁴Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

²⁵Boru çaldıkça, ‹Hi!› diye kişner,Savaş kokusunu, komutanların gürleyen sesini,Savaş çığlıklarını uzaklardan duyar.

²⁵Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

²⁶‹‹Atmaca senin bilgeliğinle mi süzülüyor,Kanatlarını güneye doğru açıyor?

²⁶Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

²⁷Kartal senin buyruğunla mı yükseliyor,Yuvasını yükseklere kuruyor?

²⁷Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

²⁸Uçurum kenarlarında konaklıyor,Sivri kayalar onun kalesi.

²⁸Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

²⁹Oradan gözetliyor yiyeceğini,Gözleri avını uzaktan seçiyor.

²⁹Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

³⁰Onun yavruları kanla beslenir,Leşler neredeyse, o da oradadır.››

³⁰Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

³¹Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

³²Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

³³Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

³⁴Og Herren blev ved å svare Job og sa:

³⁵Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

³⁶Da svarte Job Herren og sa:

³⁷Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

³⁸En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.