1Nedir uluslar arasındaki bu kargaşa,Neden boş düzenler kurar bu halklar?
1Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
2Dünyanın kralları saf bağlıyor,Hükümdarlar birleşiyorRABbe ve meshettiği krala karşı.
2Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
3‹‹Koparalım onların kayışlarını›› diyorlar,‹‹Atalım üzerimizden bağlarını.››
3La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
4Göklerde oturan Rab gülüyor,Onlarla eğleniyor.
4Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
5Sonra öfkeyle uyarıyor onları,Gazabıyla dehşete düşürüyor
5Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
6Ve, ‹‹Ben kralımıKutsal dağım Siyona oturttum›› diyor.
6Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
7RABbin bildirisini ilan edeceğim:Bana, ‹‹Sen benim oğlumsun›› dedi,‹‹Bugün ben sana baba oldum.
7Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
8Dile benden, miras olarak sana ulusları,Mülk olarak yeryüzünün dört bucağını vereyim.
8Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
9Demir çomakla kıracaksın onları,Çömlek gibi parçalayacaksın.›› ‹‹Güdeceksin››.
9Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
10Ey krallar, akıllı olun!Ey dünya önderleri, ders alın!
10Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
11RABbe korkuyla hizmet edin,Titreyerek sevinin.
11Tjen Herren med frykt og juble med beven!
12Oğulu öpün ki öfkelenmesin,Yoksa izlediğiniz yolda mahvolursunuz.Çünkü öfkesi bir anda alevleniverir.Ne mutlu O'na sığınanlara!
12Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}