1Ya RAB, benimle uğraşanlarla sen uğraş,Benimle savaşanlarla sen savaş!
1Av David. Trett, Herre, med dem som tretter med mig! Strid mot dem som strider mot mig!
2Al küçük kalkanla büyük kalkanı,Yardımıma koş!
2Grip skjold og verge og reis dig til hjelp for mig!
3Kaldır mızrağını, kargını beni kovalayanlara,‹‹Seni ben kurtarırım›› de bana!
3Dra spydet frem og steng veien for mine forfølgere! Si til min sjel: Jeg er din frelse!
4Canıma kastedenler utanıp rezil olsun!Utançla geri çekilsin bana kötülük düşünenler!
4La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!
5Rüzgarın sürüklediği saman çöpüne dönsünler,RABbin meleği artlarına düşsün!
5La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!
6Karanlık ve kaygan olsun yolları,RABbin meleği kovalasın onları!
6La deres vei bli mørk og glatt, og Herrens engel forfølge dem!
7Madem neden yokken bana gizli ağlar kurdular,Nedensiz çukur kazdılar,
7For uten årsak har de lønnlig gjort i stand sin garngrav* for mig, uten årsak har de gravd en grav for mitt liv. / {* d.e. med garn dekket grav.}
8Başlarına habersiz felaket gelsin,Gizledikleri ağa kendileri tutulsun,Felakete uğrasınlar.
8La ødeleggelse komme over ham, uten at han merker det, og la hans garn som han lønnlig har utlagt, fange ham, la ham falle i det til sin ødeleggelse!
9O zaman RABde sevinç bulacağım,Beni kurtardığı için coşacağım.
9Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;
10Bütün varlığımla şöyle diyeceğim:‹‹Senin gibisi var mı, ya RAB,Mazlumu zorbanın elinden,Mazlumu ve yoksulu soyguncudan kurtaran?››
10alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?
11Kötü niyetli tanıklar türüyor,Bilmediğim konuları soruyorlar.
11Der opstår urettferdige vidner, de spør mig om det jeg ikke vet.
12İyiliğime karşı kötülük ediyor,Yalnızlığa itiyorlar beni.
12De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.
13Oysa onlar hastalanınca ben çula sarınır,Oruç tutup alçakgönüllü olurdum.Duam yanıtsız kalınca,Bir dost, bir kardeş yitirmiş gibi dolaşırdım.Kederden belim bükülürdü,Annesi için yas tutan biri gibi.
13Og jeg, jeg klædde mig i sørgeklær, da de var syke; jeg plaget min sjel med faste, og min bønn vendte tilbake til min barm*. / {* d.e. jeg bad med hodet bøid mot mitt bryst.}
15Ama ben sendeleyince toplanıp sevindiler,Toplandı bana karşı tanımadığım alçaklar,Durmadan didiklediler beni.
14Jeg gikk omkring, som om det var min venn, min bror; jeg gikk nedbøiet i sørgeklær som en som sørger over sin mor.
16Tanrıtanımaz, alaycı soytarılar gibi,Diş gıcırdattılar bana.
15Men nu da jeg vakler, gleder de sig og flokker sig sammen; skarns-folk flokker sig om mig uten at jeg visste det; de sønderriver* og hviler ikke. / {* d.e. de søker å frarøve mig mitt gode navn og rykte.}
17Ne zamana dek seyirci kalacaksın, ya Rab?Kurtar canımı bunların saldırısından,Hayatımı bu genç aslanlardan!
16Som skamløse som spotter for et stykke brød, skjærer de tenner imot mig.
18Büyük toplantıda sana şükürler sunacağım,Kalabalığın ortasında sana övgüler dizeceğim.
17Herre, hvor lenge vil du se til? Fri min sjel ut fra deres ødeleggelser, mitt eneste fra de unge løver.
19Sevinmesin boş yere bana düşman olanlar,Göz kırpmasınlar birbirlerineNedensiz benden nefret edenler.
18Jeg vil prise dig i en stor forsamling, love dig blandt meget folk.
20Çünkü barış sözünü etmez onlar,Kurnazca düzen kurarlar ülkenin sakin insanlarına.
19La ikke dem glede sig over mig, som uten grunn er mine fiender! La ikke dem som hater mig uten årsak, blinke med øiet!
21Beni suçlamak için ağızlarını ardına kadar açtılar:‹‹Oh! Oh!›› diyorlar, ‹‹İşte kendi gözümüzle gördük yaptıklarını!››
20For de taler ikke fred, men optenker svik mot de stille i landet.
22Olup biteni sen de gördün, ya RAB, sessiz kalma,Ya Rab, benden uzak durma!
21Og de lukker sin munn vidt op imot mig, de sier: Ha, ha! Der ser vårt øie!
23Uyan, kalk savun beni,Uğraş hakkım için, ey Tanrım ve Rabbim!
22Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!
24Adaletin uyarınca haklı çıkar beni, ya RAB, Tanrım benim!Gülmesinler halime!
23Våkn op og bli våken for å gi mig rett, min Gud og Herre, for å føre min sak!
25Demesinler içlerinden:‹‹Oh! İşte buydu dileğimiz!››,Konuşmasınlar ardımdan:‹‹Yedik başını!›› diye.
24Døm mig efter din rettferdighet, Herre min Gud, og la dem ikke glede sig over mig!
26Utansın kötü halime sevinenler,Kızarsın yüzleri hepsinin;Gururla karşıma dikilenlerUtanca, rezalete bürünsün.
25La dem ikke si i sitt hjerte: Ha! Efter ønske! La dem ikke si: Vi har opslukt ham!
27Benim haklı çıkmamı isteyenler,Sevinç çığlıkları atıp coşsunlar;Şöyle desinler sürekli:‹‹Kulunun esenliğinden hoşlanan RAB yücelsin!››
26La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!
28O zaman gün boyu adaletin,Övgülerin dilimden düşmeyecek.
27La dem juble og glede sig som unner mig min rett, og la dem alltid si: Høilovet være Herren, som unner sin tjener at det går ham vel!
28Da skal min tunge synge om din rettferdighet, hele dagen om din pris.