1Ey Tanrı, neden bizi sonsuza dek reddettin?Niçin otlağının koyunlarına karşı öfken tütmekte?
1En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før?
2Anımsa geçmişte sahiplendiğin topluluğu,Kendi halkın olsun diye kurtardığın oymağıVe üzerine konut kurduğun Siyon Dağını.
2Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!
3Yönelt adımlarını şu onarılmaz yıkıntılara doğru,Düşman kutsal yerdeki her şeyi yıktı.
3Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen.
4Düşmanların bizimle buluştuğun yerde kükredi,Zafer simgesi olarak kendi bayraklarını dikti.
4Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.
5Gür bir ormanaBaltayla dalar gibiydiler.
5Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.
6Baltayla, balyozla kırdılar,Bütün oymaları.
6Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer.
7Ateşe verdiler tapınağını,Yerle bir edip kutsallığını bozdularAdının yaşadığı konutun.
7De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig.
8İçlerinden, ‹‹Hepsini ezelim!›› dediler.Ülkede Tanrıyla buluşma yerlerinin tümünü yaktılar.
8De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.
9Artık kutsal simgelerimizi görmüyoruz,Peygamberler de yok oldu,İçimizden kimse bilmiyor ne zamana dek...
9Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare.
10Ey Tanrı, ne zamana dek düşman sana sövecek,Hasmın senin adını hor görecek?
10Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?
11Niçin geri çekiyorsun elini?Çıkar sağ elini bağrından, yok et onları!
11Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!
12Ama geçmişten bu yana kralım sensin, ey Tanrı,Yeryüzünde kurtuluş sağladın.
12Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.
13Gücünle denizi yardın,Canavarların kafasını sularda parçaladın.
13Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene.
14Livyatanın başlarını ezdin,Çölde yaşayanlara onu yem ettin.
14Du sønderslo Leviatans* hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. / {* d.e. et stort sjødyr.}
15Kaynaklar, dereler fışkırttın,Sürekli akan ırmakları kuruttun.
15Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer.
16Gün senindir, gece de senin,Ay ve güneşi sen yerleştirdin, kastediyor.
16Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen.
17Yeryüzünün bütün sınırlarını sen saptadın,Yazı da kışı da yaratan sensin.
17Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem.
18Anımsa, ya RAB, düşmanın sana nasıl sövdüğünü,Akılsız bir halkın, adını nasıl hor gördüğünü.
18Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn!
19Canavara teslim etme kumrunun canını,Asla unutma düşkün kullarının yaşamını.
19Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig!
20Yaptığın antlaşmayı gözönüne al,Çünkü ülkenin her karanlık köşesiZorbaların inleriyle dolmuş.
20Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger.
21Düşkünler boynu bükük geri çevrilmesin,Mazlumlar, yoksullar adına övgüler dizsin.
21La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn!
22Kalk, ey Tanrı, davanı savun!Anımsa akılsızların gün boyu sana nasıl sövdüğünü!
22Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen!
23Unutma hasımlarının yaygarasını,Sana başkaldıranların durmadan yükselen patırtısını!
23Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!